Kjære menighet,
en dimensjon ved skapelsen av mennesket er at det er skapt med en ekte frihet. Det kan velge å forholde seg til Gud eller ikke. Dette valget har ikke de andre skapningene. Menneskets frihet er virkelig en fullstendig frihet. Nettopp fordi Gud er slik Han er i seg selv, er det mulig for Ham å skape et vesen som har den fulle frihet i forhold til Ham. Denne friheten danner grunnlaget for all etikk og moral. Mennesket kan virkelig velge å forholde seg positivt til Gud og søke å følge Hans vilje, men kan også velge å la være. Eller det kan skje at det tar ikke noe bevisst valg i forhold til Gud.
Dette er dette som gjorde syndefallet mulig. Vi skal ikke gå inn på denne fortellingen her, men vi må ha konsekvensen med oss, fordi den førte til en skade i den menneskelige natur. Fallet førte til et todimensjonalt brudd. På den ene siden ble forholdet til Gud og skaperverket skadet, mens på den andre siden blir forholdet til andre mennesker skadet. Dessuten ble menneskets forhold til seg selv også skadet. Slik forlot mennesket paradis.
Her kan vi forstå hvorfor ikke samlivet uten videre lykkes mellom oss mennesker. Spenningen som kan oppstå mellom kjønnene og føre til problemer og konflikter ligger begrunnet her.
Frelseshistorien går ut på at Gud forsøker å vinne menneskets hjerte til å reparere skadene fra syndefallet gjennom et hellig liv. I Det gamle testamentet kan vi lese om de mange forsøk fra Guds side, og om de mer eller mindre vellykkede forsøk fra menneskets side på å leve opp til Guds bud og besvare Hans kjærlighet.
Gud forstod at det oversteg menneskets krefter og valgte derfor selv å tre inn i menneskets kår ved at Sønnen lot seg bli menneske og fødes inn i vår verden. I dette menneske skulle hele menneskehetens falne natur rettes opp igjen gjennom Sønnens lydighet og hengivenhet til Faderens vilje, en plan Gud var enig om i Fader, Sønn og Hellig Ånd-forholdet. Slik svarte Gud i Sønnen selv på sin lengsel etter det fullkomne menneskelige svar på Guds kjærlighet.
For å møte menneskene og gi det en mulighet til å heles, til å reparere skadene i sin natur, skapte Gud Kirken. Slik kvinnen ble tatt ut av mannens side, ble Kirken tatt ut av Herrens side, da hans hjerte ble åpnet av lansen på korset og blod og vann strømmet ut. Et bilde på sakramentene i Kirken. Gjennom Kirkens sakramentalitet bygger Gud oss opp innenifra til å bli mer og mer det Han ønsker oss å være.
Samtidig har Gud innstiftet et nytt grunnlag for det kristne ekteskapet. Slik Kristus forholder seg til Kirken og Kirken til Kristus, slik skal forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet være. Forholdet mellom Kristus og Kirken er den nye normen og urbildet for det som skjer i kjærligheten mellom mann og kvinne. Forholdet mellom mann og kvinne i det sakramentale ekteskapet skal gjenspeile den kjærligheten som er mellom Kristus og Kirken.
Hvordan er forholdet mellom Kristus og Kirken? Kristus gav seg for Kirken og Han gir seg hele tiden. Han gir seg på en særskilt måte i sakramentene for at Kirken skal ha liv, i kommunionen gir Han uavbrutt sitt Legeme og sitt Blod. Kirken på sin side mottar livet fra Herren og gir det tilbake til Ham ved at hun er trofast mot Ham, men også ved at hun går ut til alle folkeslag og gjør dem til Hans disipler og på den måten bringer frukt. Kristus og Kirken lever av en kjærlighet som hele tiden strømmer mellom dem, hvor Kristus er hodet og Kirken legemet, men sett sammen utgjør de en enhet. Det er denne enheten som skal vokse frem mellom mannen og kvinnen i ekteskapet. Til tross for forskjeller mellom mann og kvinne er de fullstendige likeverdige i kjærligheten og skal gi seg til hverandre i en dyp gjensidig kjærlighet
P. Arne Marcos Blogg 