Ekteskap 4 – Søndagsbladet 100219

Kjære menighet,

i 1. Mosebok sies det om ekteskapet: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett» (1 Mos 2,24) Fortellingen om skapelsen av Adam og Eva i den andre skapelsesberetningen understreker:

• at mannen og kvinnen er skapt av Gud,

• at de eksisterer takket være Ham,

• at de henger sammen på en dyp måte,

• at de har en særskilt plass i skaperverket,

• at de skal finne sammen som ektepar.

Dette er den opprinnelige definisjonen av ekteskapet. Skapelsen av mennesket som mann og kvinne betyr at mennesket har sin fylde i mannen og kvinnen. De to kjønnene og forholdet mellom dem, gjør mennesket til menneske. Her kan vi se en analogi mellom kjønnenes forskjell og forskjellen i forholdet mellom Fader og Sønn i Gud. De to er begge én Gud, men likevel to personer. Forskjellen her er ikke negativ, men positiv, da den beriker og utvider. Meningen med kjønnsforskjellen er at den er positivt, til gjensidig berikelse og utfyllelse.

Vi tror at Den Hellige Ånd springer ut av kjærligheten mellom Faderen og Sønnen, og at Gud er treenig. På en analog måte kan vi finne en lignende fruktbarhet i menneskets kjærlighet som kan frembringe en ny generasjon i barnet. Nå sier vi selvfølgelig ikke at det skjer det samme mellom Faderen og Sønnen i Gud, som mellom mann og kvinne i mennesket. Det er to helt forskjellige naturer det er snakk om, på den ene siden den evige og guddommelige naturen til Gud, på den andre siden den menneskelige naturen i mennesket.

For at barnet skal kunne skapes og fødes, må mannen og kvinnen forenes i seksualakten. Her møter vi seksualitetens mysterium i skaperverket. I dag tar vi den ofte som et biologisk faktum uten å se den i lys av troen. Men det at seksualakten kan føre til et barns unnfangelse, gjør den til en større og dypere akt, enn en rent seksuell sanseopplevelse.

Et barn anser vi som en Guds gave til paret, men også til samfunnet. Barnet fører livet videre og gjør det mulig for Gud å følge sitt folk videre gjennom historien. Barnet er fra unnfangelsens øyeblikk av en ny person, elsket av Gud fra første unnfangelsens øyeblikk. Ekteskapet er ikke bare begrenset til det elskende parets liv og fremtid, men inkluderer de barn som de måtte få. Ekteskapet blir derfor både en oppgave i å forme et liv i fellesskap for paret, og å oppdra og føre barna inn i livet i alle dets aspekter.

Mennesket er fra fødselen av et helt avhengig vesen, avhengig av dets foreldre, av de voksne. Uten hjelp kan det ikke leve. Derfor ligger det i ekteskapets kall å ta imot og ta seg av barn. I et kristent ekteskap er det naturlig og selvfølgelig å føre barnet inn i den kristne tro, i tillegg til å oppdra det til å mestre livet i alle dets dimensjoner. Familien utgjør derfor en helt nødvendig kjerne i det menneskelige samfunnet.

Det å være skapt i Guds bilde, er en sosial virkelighet. Dette er meget viktig, fordi det frigjør oss fra en snever billedforestilling hvor hver enkelt av oss ser seg alene i bildet; det kan føre til at den sosiale dimensjonen mellom menneskene kan komme til kort. Forstår man at bildet på Gud i mennesket overskrider kjønnenes virkelighet og barnets mulighet, kan man se at mennesket er vevet inn i et fellesskap med andre. Først i ekte, forpliktende relasjoner kommer mennesket til liv. Mennesket er ikke nok i seg selv, men finner bare frem til seg selv i møtet med andre.