Kan en regnskapsfører manipulere regninger? Ja, det kan han. Da blir han sparket og kanskje politianmeldt. Det kan bli en skandale. Hans sjef vil neppe prise ham for hans «store klokskap».

I lignelsen vil ikke Herren prise forvalterens svindel, men hans konsekvente måte å gå frem på, at han på slutten forstod den kritiske situasjonen og handlet deretter. Den kloke forvalteren er egentlig egoistisk og korrupt … men også klok fordi han i denne situasjonen tenker på regnskapets dag. Forvalteren vet hva det kommer an på for å komme seg helskinnet fra bedrageriet. Herren konkluderer slik: også vi må vite hvordan vi tar våre valg. Rikdom kan forderve. Det dreier seg om å prioritere fordi vi alltid har å gjøre med det materielle, med rikdommen. «Ingen slave kan tjene to herrer».

«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon», sier Herren til slutt. Hvorfor Gunnes oversetter ‘Mammon’ med ‘pengene’ vet jeg ikke. Begrepet kommer fra arameisk og beskriver de materielle goder eller rikdom, altså mer enn penger.

I dag har vi hørt tre berømte og skjønne lignelser. I disse møter vi evangeliets sentrale budskap: Gud vil ut ifra en uutgrunnelig kjærlighet vinne tilbake menneskene som har forvillet seg. Gud følger etter dem, tar de kjærlighetsfullt imot og gleder seg meget, når Gud har funnet dem igjen. De tre lignelsene: om det bortkomne får, den tapte mynten og den bortkomne sønnen utdyper alle denne grunntanken; men sammenligner man dem, er det klart at lignelsen om den bortkomne sønnen er et høydepunkt.

Det er mer glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over niognitti rettferdige, som ikke har noe å angre. For Kristus er det viktigere å lete opp de fortapte, enn å sørge for andre mennesker, «de rettferdige», som ikke trenger bot og forsoning. Dette stemmer med det han har sagt noe tidligere: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere.»

Det er hemmeligheten bak Kristi kjærlighet til synderne. Slik følger han Guds vilje om å redde de foraktede og syndige. Det kan riktignok virke rart med tillegget om de rettferdige som ikke trenger omvendelse, fordi han er egentlig overbevist om at alle mennesker synder og trenger omvendelse. Det er en måte å provosere dem på som regner seg som «rettferdige» og tilbakevise deres tenkning.

I dag vil Herren lære oss hvordan en som tilhører Guds rike bør være ydmyk i møtet med andre. I stedet for å tro at man bør få stille seg fremst og innta den første plassen er det riktigere å holde seg tilbake og heller innta den siste plassen. Men ydmykheten i dette, er ikke å gjøre det ut ifra en beregning om at verten vil så komme og by oss en bedre plass.

Nei, vi stiller oss på den siste plassen fordi vi følger rådene om at: «enhver skal akte den andre høyere enn seg selv», og at vi skal «overgå hverandre i gjensidig aktelse». Men hvordan gjør vi det? Her kan vi se på en gammel katolsk tradisjon for riktige holdninger.

Vi kan arbeide i oss selv, med en innstilling hvor vi tenker at den andre ikke har misbrukt Guds nåde så meget som vi har. Hvordan kan det se ut?

Hvordan den andre benytter seg av Guds nåde har vi ikke rett til å bedømme, selv om det kan være fristende. Nei, vi kan bare se på vårt eget bruk av nåden. Lever vi det Gud vil av oss? Er vi der Han vil ha oss? Eller må vi fortsette å arbeide med oss selv ved hjelp av Guds nåde? Slike spørsmål er ikke ment å forlede oss til å se ned på oss selv, men å søke og være ærlige i synet på oss selv.

Denne søndagens tekster dreier seg om frelsen. Frelsen er Guds gave til menneskene som Gud gir fritt. Guds kjærlighet er slik at Gud ønsker at mennesket skapt i Guds bilde ikke skal forbli i intet men kunne sette seg til bords hos Gud i Guds rike.

Bakgrunnen for dette møter vi allerede i den første lesningen. I en visjon ser Jesaja hvordan Guds utvalgte folk Israel lykkes i å være et eksemplarisk folk og folkeslagene vil strømme til Guds hellige fjell i Jerusalem for å prise Herren.

Vi vet at Israel ikke helt lykkes å bli det eksemplariske folk Gud ønsket, så derfor sendte Gud sin enbårne Sønn for å rette opp dette. Men Sønnen møter en motstand og må sorgfull slå fast at de første skal bli de siste. De vil ikke erkjenne Messias, sin frelser. Mens mange av de siste gjør det og kan dermed bli de første til å tre inn til det himmelske gjestebud. De vil komme «fra øst og fra vest, fra nord og fra syd», med andre ord fra alle verdens folkeslag. De utvalgte er de som tilhører den nye pakten i Jesus Kristus.

Johannes får i et herlig skue se Guds tempel åpne seg i himmelen. Her får han se Paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid. Paktens ark som ble laget ved Sinais fot og som hadde blitt båret gjennom ødemarken og til slutt fått sin plass i templets aller helligste, templets tabernakel. I arken lå stentavlene som loven var skrevet på, Arons stav og en krukke med manna. Kjerubene med sine vinger på lokket, ble sett på som en trone for Guds nærvær, eller som Guds fotskammel for den himmelske trone. Templets tabernakel rommet Guds nærvær.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes ser paktens ark i sammenheng med kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode». Han ser den nye Paktens ark, kvinnen som fødte Guds Sønn, Maria. I sitt skjød på sin vei gjennom Judea bærer hun Guds ord som er blitt kjød (den nye og levende tavle). Sønnen er den nye yppersteprest (den nye Arons stav, men i Melkisedeks evige prestedømme), og brødet fra himmelen (det nye manna).

Herren er ikke interessert i å dømme i en arvesak. Men han erkjenner faren som ligger bak mannens bønn, nemlig å være utsatt for «havesyken».

For Kristus er det viktig å skjelne mellom det å ha og det å være. Det å være er menneskets liv og væren, det å ha er å eie større og mindre eiendeler som gjør det mulig å leve. Herren advarer mot å gjøre det å ha til meningen og målet med livet og dermed gjøre sitt væren avhengig av å øke eiendelene. Nei, det riktige er å arbeide med sitt væren og bli stadig mer den Gud vil vi skal være, altså bli stadig mer Kristuslik.

Med lignelsen viser Herren til hvor forgjeves det kan være bare å være opptatt av å ha og å øke eiendeler og skatter. Vi skal meget heller søke skattene i himmelen. Selvfølgelig er det ikke noe problem å ha det som er nødvendig for å leve. Men vi må passe oss for ikke å leve for det som er unødvendig.

Stilt overfor Gud, teller ikke det vi har hatt, men det vi har vært. Det er Ham vi skal ha vår rikdom hos. Vi skal ikke samle rikdommer til oss selv. Gud vil være vår skatt og rikdom. Ifølge Matteus sier Jesus: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være» (Mt 6,21). Dersom Gud er vår skatt, bør vi være ledet av tanken om at Guds uendelige rikdom består i Hans hengivelse, altså det motsatte av å ville ha.

Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.

Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.

Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Gud ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige «mynten», enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be «riktig», er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.

Han lærer dem å be «Fader Vår». Dersom vi betrakter denne bønnen nøye, kan vi se at den kan virke litt underlig. Det dreier seg om en bønn hvor vi ber om noe. Men den begynner ikke med det som vi kunne være fristet til å stille først: bønnen om brød, om tilgivelse fra syndene og om å bli bevart for fristelser. Disse er lagt til den andre delen av bønnen. Det første er bønner om at Guds navn skal «lyse blant oss», altså helliges og at Guds rike må opprettes eller komme. Dette er i grunnen Guds egne anliggender.