Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.

Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt anderledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten, men er en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi innbys, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss ville kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.

Les mer «Preken: 30. søndag i kirkeåret» →

Siden finanskrisen slo inn over vår verden, er vi vitner til hvordan de ansvarlige myndigheter i mange land søker å løse verdens finansielle systemer for å forhindre nye kriser. For tiden ser det hele temmelig skjørt ut og vi kan undres hvor det bærer hen.

Som kristne lever vi i denne verden og er avhengig av den på mange måter, både på godt og vondt. Det er ofte en utfordring for oss å finne en fornuftig balanse mellom det verdslige og det religiøse. Vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden.

Les mer «Preken: 29. søndag i kirkeåret» →

Når vi betrakter vår verden av i dag og tenker på alt det mennesket er i stand til å gjøre, også av negative ting, kan man spørre seg om hva Gud vel må tenke. Han er nemlig på ingen måte likegyldig. Det gamle Testamentet forkynner en Gud som klager over sitt troløse folk og som jubler over hvert menneske som tar imot Guds kjærlighet og besvarer den.

Les mer «Preken: 27. søndag i kirkeåret» →

I dag er ti år siden vi ble vitner til et grusomt attentat i New York i USA. Det er vel neppe noen av de som så det som skjedde som noen ganger kommer til å glemme det som skjedde. En ugjerning uten like. Men selv om det ikke kan glemmes, kan det tilgis?

Les mer «Preken: 24. søndag i kirkeåret» →

Dagens tekster dreier seg om hvordan Kirken kan bli slik Gud ønsker den. I sentrum av tekstene står den gjensidige formaning i kjærlighet. Enhver kristen er kalt og forpliktet til det fordi vi er alle lemmer på et legeme. Det er ikke likegyldig for hele fellesskapet om et lem skader seg selv og dermed fellesskapets liv.

Les mer «Preken: 23. søndag i kirkeåret» →

Som mennesker ønsker vi å leve og vi vil gjerne leve lykkelig. Vi bærer i oss lengselen etter lykke. Denne lengselen etter liv og lykke forsøker menneskene å tilfredsstille på mange forskjellige måter: mange av våre samtidige mener å få oppfylt sine lengsler med penger og ting. Andre ønsker å nyte livet i fullt monn. Noen søker lykken i suksess i arbeidet. Enhver av oss er vel på en eller annen måte underveis for å søke lykken. Hvis vi ser med troens øyne under overflaten, aner vi at bak den lengselen venter Gud, som vil livets fylde og lykken.

Les mer «Preken: 22. søndag i kirkeåret» →

Vår verden er rik på mange folkeslag og kulturer og mange av dem er representert her hos oss i vår menighet. Vi gleder oss over den gave hvert menneske er med den bakgrunn han eller hun har. Det sterke internasjonale islett i vår menighet minner oss om Kirkens universalitet, fordi det er ikke først og fremst det norske, men det katolske som forbinder oss.

Les mer «Preken: 21. søndag i kirkeåret» →

Johannes ser Guds tempel åpne seg i himmelen og han får se paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid, dette Guds tilstedeværelse hvor Hans bud var meislet inn i sten. Templet rommet Guds nærvær.

I den nye pakten skues Kvinnen, himmeldronningen, som bar Guds nærvær i den nye pakten i sitt skjød. Gutten, Guds Sønn, overvant det onde på korset og oppstandelsen bekreftet «Guds herredømme og hans Salvedes makt.»

Les mer «Preken til Mariaprosesjonen» →

Forfatteren av dagens evangelium, Matteus, har helt bevisst utmalt en litt uhyggelig stemning i fremstillingen. Klokken er tre om natten og disiplene befinner seg i en båt på vei over sjøen. Båten kommer nesten ikke videre på grunn av den harde motvinden. Vi kan tenke oss hvor slitne og irriterte disiplene er. I en slik situasjon er det ikke rart at de skriker høyt, da Kristus plutselig dukker opp ved dem ut av mørket. Det kan ikke være noe menneske som kommer mot dem, men et eller annet farlig.

Les mer «Preken: 19. søndag i kirkeåret» →