Guds Sønn har åpenbart for oss at Gud er treenig. Det er bare én Gud, men Gud er i seg selv tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en ny erkjennelse av Guds virkelighet som Han har gjort mulig for oss, som Han ville vise oss.

Enheten mellom de tre personene betyr at Gud i seg selv er i en fullkommen kommunikasjon. I Gud kan det ikke være noen synd, noen mangler, noen svakhet, bare fullkommen fylde, helhet, enhet. Gud har en indre virkelighet som er ren kjærlighet og ut av denne kjærligheten er alt skapt, er skaperverket sprunget ut. Gud er altets skaper.

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet» →

Flere ganger bruker Herren ordet «herlighet» i sin bønn til Faderen. Det er en herlighet, en glans som har sin kilde i Gud selv.

Herligheten strømmer ut fra Gud og blir til Guds utstråling i verden. Bibelen beskriver Gud som lys. Og hva annet kan lys gjøre enn nettopp å stråle, å lyse. Kristus sier: «Jeg er verdens lys». Gud stråler det lyseste lys i ham. Men også gjennom oss troende stråler Gud i verden; Kristus har nemlig sagt: «Dere er verdens lys». Overalt hvor dette lyset stråler blir Gud herliggjort.

Les mer «Preken: 7. søndag i påsketiden» →

Det finnes en legende, som forteller at da Kristus for opp til himmelen, så spurte englene ham, om hvordan det ville gå videre med Guds rike på jorden. «Jeg har jo mine disipler på jorden«, svarte Kristus. Men englene så hvor ubetydelige, hvor svake og redde disiplene var og spurte forskrekket: «Herre, har du virkelig ingen annen, ingen bedre plan?» Og Kristus svarte: «Nei, en annen plan har jeg ikke.»

Dagens evangelium beskriver denne planen. Før han går til Faderen, gir han disiplene i oppdrag å utbre Kirken over hele verden, idet de skal forkynne evangeliet og gjøre alle folkeslag til hans disipler.

Les mer «Preken: Kristi himmelfart» →

For oss mennesker kan det å ta avskjed være tungt. Særlig når vi må ta avskjed fra mennesker vi er glad i. Den som drar, drar til noe nytt; den som blir igjen opplever å bli forlatt, og opplever kanskje en følelse av tomhet.

Kristus tar avskjed med disiplene for å gå til Faderen. Han lar dem tilbake. De må nå klare seg uten ham. De frykter nok å skulle miste meningen og innholdet i livet. Kristus hadde formidlet dem noe som gav dem en indre tilfredsstillelse og lykke: den levende Guds nærvær: «Den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh 14,9).

Les mer «Preken: 6. søndag i påsketiden» →

Nå begynner tekstene å forberede oss til å feire Kristi himmelfart og pinsen. Hvordan skal det gå med Kirken når Kristus er gått til Faderen? Det første Kristus formaner disiplene om er å ikke bli forvirret: «Tro på meg!» Stol på at jeg gjør det beste for dere. Og så snakker han meget forsiktig om det at han skal gå bort: Jeg går for å for å gjøre i stand plass for dere og jeg kommer tilbake for å hente dere, «for at også dere skal være der hvor jeg er.» Det er hos Faderen. Disiplene er redde for den store avstanden og spør om veien dit.

Les mer «Preken: 5. søndag i påsketiden» →

I dag skulle jeg holdt en takksigelsesmesse for de mange frivillige som er engasjert i St. Olav menighet. Da jeg er sykemeldt, holdt kapellanen messen og leste prekenen jeg ville ha holdt:

Kristus bringer noe helt nytt til vår verden. Gud vil dele sitt evige liv med menneskene og Sønnen åpner seg som næring for det evige livet. I eukaristien spiser vi hans legeme og drikker hans blod og vi får det evige livet i oss. Det forvandler oss på en måte som overgår vår fatteevne, men som vi tar imot som en utrolig verdifull gave. Faktisk er eukaristien mer verdifull enn alt annet vi kan motta på denne jorden, fordi kun den gir evig liv.

Les mer «Preken: Takk til frivillige i menigheten» →

De to disiplene som er på vei til Emmaus får oppleve å gå sammen med Herren. Men underlig nok kjenner de ham ikke igjen. Dette er noe vi møter i de forskjellige beretningene om Herrens oppstandelse. Han er der, men han blir ikke kjent igjen med en gang. Dette gir oss en klar pekepinn om at han er forandret gjennom oppstandelsens herlighet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser dem, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten.

Les mer «Preken: 3. søndag i påsketiden» →

Er det riktig å beskrive den hl. Thomas som vantroende? Var han mindre troende enn de andre apostlene? Man har kalt ham vantroende fordi han sa: «Får jeg ikke se merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Men var ikke også de andre apostlene med Peter vantro da kvinnene fortalte dem om den tomme graven? Hadde ikke disiplene ansett det som «løst snakk» (Luk 24,11)? Og evangelisten, kommenterte han ikke at «de nektet å tro det»?

Les mer «Preken: 2. søndag i påsketiden» →

I de siste dagene har vi fulgt Herren på nært hold. Palmesøndag gikk vi i tog med Ham inn i Jerusalem. Skjærtorsdag var vi med ved den siste nattverden og etterpå våket vi med ham. Langfredag opplevde vi hans døds mørke. Og i går var dagen uten Herren. I natt og i dag feirer vi så det helt store, det helt usigelige, at Herren er oppstanden.

Les mer «Preken: 1. påskedag» →