I de siste dagene har vi fulgt Herren på nært hold. Palmesøndag gikk vi i tog med Ham inn i Jerusalem. Skjærtorsdag var vi med ved den siste nattverden og etterpå våket vi med ham. Langfredag opplevde vi hans døds mørke. Og i går var dagen uten Herren. I natt og i dag feirer vi så det helt store, det helt usigelige, at Herren er oppstanden.
Når vi hører dagens evangelium kan vi kanskje føle en viss skuffelse. Riktignok beskriver Johannes at den første dagen i uken går en kvinne til Jesu grav. Da hun oppdager at graven er åpnet, løper hun til to av Herrens disipler. Disse skynder seg til graven, ser den og finner restene fra Jesu begravelse. Johannes forteller oss at de kom til troen, selv om de ennå ikke hadde forstått Skriften om at han skulle oppstå fra de døde. Etterpå gikk de hjem.
Men vi hører ennå intet om noe møte med den oppstandene. Det helt spesielle budskapet som Kirken forkynner i dag er at Herren er oppstanden. Denne forkynnelsen bygger ikke først og fremst på at de som var sammen med ham oppdaget at graven hans var tom. Nei, det er de forskjellige møter som apostlene og disiplene hadde med den oppstandene som er grunnlaget for troen på oppstandelsen.
Oppstandelse: kan vi egentlig forestille oss det? Det som skjedde med Herren er så nytt, så anderledes enn alt som til da er blitt erfart i verden. Det som skjer er i grunnen en videreføring av skaperverket, er en ny skapelse. Det nye ligger i at døden ikke lenger har det siste ordet for et menneske, men at den overvinnes og det evige livet er blitt en mulighet. Kristi komme, liv, lidelse, død og oppstandelse blir til høydepunkt og sentrum for skaperverket. Derfor blir den første dagen i uken, søndagen, dagen da Herren stod opp, den nye paktens hellige dag. Oppstandelsen overgår alt tidligere.
Hvordan skal vi forsøke å forestille oss på en teologisk måte det som skjedde? Da Herren døde på korset, var det Herrens menneskelige natur som døde, ikke hans guddommelige natur. Den guddommelige natur kan ikke dø.
I denne sank han ned i dødsriket, dvs. han sank ned til de ytterste kroker av skaperverket. Hvorfor de finnes, ligger i skapelsens mysterium. Men det som er viktig for frelsen, er at Sønnen når det stedet som er lengst mulig unna Faderen i skaperverket. Fra dette stedet, som vi vanskelig kan beskrive, er det at Faderen vekker Sønnen til oppstandelsen. Etter Sønnens nedferd til dødsriket, finnes der ikke lenger noe sted, hvor ikke Sønnen har vært. Det er her nøkkelen til frelsen for oss ligger. En frelse som består i å ikke dø, men å leve evig. Det er det Gud egentlig ville for oss mennesker. For det skapte han verden. Men mennesket brøt med Gud ved ikke å adlyde Ham og dermed kom døden som en konsekvens inn i menneskets natur.
Hele tiden siden forsøkte Gud å hjelpe mennesket til å finne tilbake til Ham, men det lyktes aldri helt. Derfor ble Han selv menneske i Sønnen, tok Sønnen på seg vår menneskelige natur, for å reparere skaden innenfra. I oppstandelsen gis den menneskelige naturen oppstandelsen mulighet. Allerede i dåpen dør og oppstår mennesket med Kristus, blir mennesket nytt, noe som den kristne liv skal være preget av. Det er det som er ment med å følge Herren og det er det som danner grunnlaget for all kristen etikk og moral.
I Herren er vi allerede medlemmer av det nye livet og døden vil ikke være en avslutning for oss, men overgangen til et nytt og meget større liv. Et liv som bør gjenspeiles i oss allerede nå. I alt hva vi er, gjør og sier, bør det bli stadig tydeligere at vi tilhører Kristus og at vi følger ham, slik at de som ennå ikke kjenner ham, kan tro på ham. I vår kjærlighet skal de oppdage hans kjærlighet. Vi må aldri glemme at Gud ikke bare ønsker vår frelse, men alles frelse. Vi lever som kristne ikke lenger for oss selv, men for Han som døde og oppstod for oss. I Kirkens fellesskap har han gitt oss et rom for å kunne gi seg til oss, styrke oss og til å sende oss ut. Vi skal egentlig ikke kunne hvile, Kirken skal ikke finne hvile, før alle mennesker har funnet frem til Herren, før alle tilhører ham.
Det er oppstandelsens oppdrag og forlengelse: å føre alle hjem til Herren.
P. Arne Marcos Blogg 