Søndag fant nyrestenen på å ville bevege seg et lite stykke videre og ødela påskedagen for meg. Smertene begynte tidlig om morgenen, så det ble ikke mulig å sove ut etter påskenatten. Aker sykehus sa da jeg var der i slutten av mars at jeg kunne ta kontakt med akuttmottaket dersom jeg fikk problemer. Så det gjorde jeg og dro opp dit på formiddagen.
De undersøkte meg med både røntgen og ultralyd. Stenens vandring ble bekreftet. Til slutt fikk jeg en smertestillende sprøyte, men det tok ennå mange timer før smertene gav seg. I går var jeg stort sett sliten hele dagen etter søndagen. Og det er en fortsatt murring i systemet.
Heldigvis har jeg opplevd hele veien å være i gode hender. Personalet på sykehuset har vært meget vennlig og høflig. Dessuten virker det jeg har sett av teknikk, utstyr og innredning velholdt og temmelig nytt. Men da det er så mange som venter på operasjon, kan min egen ikke fremskyndes. Det vil si uansett omtrent hva som måtte skje de neste par ukene med stenen, bør jeg helst holde ut til den 11. mai når jeg har operasjonstermin.
Det er blitt bestemt at Aker sykehus skal nedlegges etter utgangen av neste år og avdelingene skal overføres til Ullevål eller Ahus. I mine samtaler med personalet var der ingen som gav uttrykk for forståelse for en slik avgjørelse. Dessuten har Aker vært en av de sykehus som har klart seg økonomisk. Når man samtidig leser i avisen at Oslo forventer 200.000 flere innbyggere til 2030, er det ikke lett å begripe hvorfor sykehus legges ned og kapasiteten bygges ned.
At der finnes kø for operasjoner ved våre sykehus, er et tegn på at noe er grunnleggende galt ved vårt helsevesen. Først når alle køer er borte, stemmer kapasiteten. Vi har dyktige leger, utmerket helsepersonell, flott utstyr. Men det hjelper ikke dersom pasienter må vente på inngrep. Spesielt ikke når det er forbundet med sterke smerter. Da er noe galt med hele systemet. Dette er vel først og fremst politikernes og byråkratenes ansvar og skyld.
I dag ringte legen fra legevakten meg for å høre hvordan jeg har det. En slik gest viser at personalet i helsevesenet er utmerket og menneskelig. Det er tydeligvis ikke der det skorter, men det må være systemet. Antageligvis er det evige jaget etter reformer det egentlige problemet i helsesvesenet, men det er det nok også på andre områder i samfunnet.
P. Arne Marcos Blogg 