Noe av det jeg som katolikk opplever som underlig i Norge, er at vi her gjerne avslutter høytidene når de egentlig begynner. Påsken begynner første påskedag, ikke én dag tidligere. Uken før er Den stille uken, men ikke påske. Hele uken dra og med første påskedag er påskeoktaven, det vil si høytiden er så stor at den varer en hel uke. Det er uken hvor det ville vært naturlig å ha påskeferie og glede seg over Herrens oppstandelse.
I stedet opplever man det merkelige å bli ønsket god påske allerede palmesøndag og at alle skoler stenger hele Den stille uken i stedet for å vente til påske. Dessuten tar mange seg fri hele uken før påske. For en som har fastet er det slående at i hele fastetiden selges det påskegodt mens når påsken endelig er kommet, er der nesten ikke noe godt igjen å glede seg over i butikkene. Er man heldig har noen butikker noe godt igjen til halv pris. Men det er da ikke lenger ferskt. Man må nøkternt fastslå at vår handelsstand befinner seg på jordet med sitt salg.
Noe den faktisk også gjør til jul. Da skjer såogsi akkurat det samme. Julaften er for mange julen over, mens den i virkeligheten begynner etter midnatt den 24. desember og varer minst til Herrens Epifani den 6. januar. Advent er en fastetid hvor man forbereder seg til å feire jul, men som ikke er jul. Julebordsskikken er i grunnen også underlig, da den finner sted nettopp i advent og ikke i juletiden.
Hvorfor vi i Norge ikke har et fornuftig og riktig forhold til høytidene, vet jeg ikke. Men det er noe av det som er med på å gjøre Norge til et heller trist sted å leve.
Søndag avsluttes påskeoktaven, men påsketiden avsluttes første pinsedag. Annen pinsedag finnes egentlig ikke …
P. Arne Marcos Blogg 