I troen er ikke alt like lett for oss mennesker. Vi ønsker selvfølgelig å gjøre vårt beste, vi vil gjerne gjøre det Gud vil av oss. Men det er fort gjort å føle at vi ikke lykkes, at vi ikke strekker til. Det kan være lett å få følelsen av at vi vil så gjerne, men så blir det på en måte ikke meget av det.

Noe som kan være vanskelig for oss å forstå helt og fullt, er at Gud ønsker å forholde seg til oss i vårt hjerte. Han søker oss i vårt innerste vesen, der Han trer inn i form av nåde, i form av Den hellige Ånds nærvær, Sønnens komme i sakramentene. Av en eller annen grunn synes vi det er vanskelig å leve med og i forhold til.

Les mer «Preken: 15. søndag i kirkeåret» →

Herren har begynt sin lange vandring mot Jerusalem. Med en gang sender han ut en større gruppe på 72 disipler, andre enn de 12 apostlene. De skal være som en fortropp som går i forveien til de steder hvor Herren etter hvert kommer til å komme. Det er som en forsmak på den kommende Kirkes misjon som vil gå ut i alle himmelretninger fra Jerusalem. Med Kristus, apostlene og disiplene, setter Gud i gang en bevegelse i verden som er et tegn på at ”Guds rike står for døren!”

Noen håndskrifter har tallet 70 i stedet for 72. Det ville passe bedre med misjonen til alle folkeslag fordi man på Jesu tid regnet med at der fantes 70 ikke-jødiske folk på jorden. På den annen side finnes det en jødisk legende om at den greske oversettelsen av Bibelen ble utført på 72 dager av 72 lærde. Det for at teksten skulle kunne nå alle folk.

Les mer «Preken: 14. søndag i kirkeåret» →

Med dagens evangelium begynner en viktig del av Lukas evangelium. Den fremstiller Herrens lange vei til Jerusalem. Den er beskrevet som en reise som strekker seg over mange kapitler. Vi kommer til å følge Jesus på denne reisen til og med den 31. Søndagen i kirkeåret, dvs. de neste 18 søndagene.

Den første setningen i dagens evangelium viser hvor gjennomtenkt Lukas formulerer tingene: “Da det led mot den tid da Jesus skulle tas bort fra denne verden, styrte han uten å nøle sine skritt mot Jerusalem”. Med tiden mener Lukas det sammenhengende hendelsesforløpet av Herrens lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Herren ser sin ende i Jerusalem i møte, en ende som går gjennom pasjonens dype mørke for å ende i oppstandelsens lys og herlighet.

Les mer «Preken: 13. søndag i kirkeåret» →

I dag hører vi om to mennesker som blir vekket fra de døde. Men det er en forskjell på hvordan det skjer. Profeten Elija gjør det på en annen måte enn Herren.

Enken er sint på profeten, hun mener at profeten er kommet til henne for å minne henne på hennes synd som var grunnen til at sønnen måtte død. Det er en måte å tenke over sammenhenger mellom synd og hendelser på, som er fremmed for kristen tro.

Men Elija trygler Gud for å gi kvinnen troen tilbake. Han strekker seg tre ganger over barnet som vekkes til livet. Kvinnen får barnet tilbake og hun bekjenner sin tro.

Les mer «Preken: 10. søndag i kirkeåret» →

Kristi Legeme og Blod er den treenige Guds gave til Kirken. I følge Johannesevangeliet understreker Herren at den som spiser hans legeme og drikker hans blod, vil ha evig liv. Det evige livet er den største gave som kan gis og forteller oss at Gud skjenker oss noe som både sprenger rammene for vår menneskelige eksistens og åpner den for Guds virkelighet. Gud er evig og Han åpner evigheten for menneskene som nå befinner seg innenfor tidens og rommets rammer.

De femtusen som mettes med de fem brødene og to fiskene i evangeliet opplever et under som peker frem mot eukaristien. Herren løfter blikket mot himmelen til Faderen, som har gitt ham makt til å bruke himmelens velsignelse i skaperverket. Han bryter så brødet og ved det begynner den vidunderlige utbredelsen av brødet og fiskene. Guds opphever det skaptes begrensning og lar det økes tallmessig så alle ikke bare blir mette, men det oppstår et generøst og rikt overskudd som blir samlet i tolv kurver. Tolv – de tolv apostler – Kirkens fundament.

Les mer «Preken: Festen for Kristi Legeme og Blod» →

Når vi ønsker å tenke over vår Gud som en treenig Gud, som en Gud i tre personer, Fader, Sønn og hellig Ånd, er det mulig å velge forskjellige måter å gjøre det på. Utfordringen er alltid både å være i stand til å tenke over de enkelte personer og samtidig hele tiden holde tanken på én Gud ved like. På en måte vil alltid hele treenigheten være tilstede selv om vi enten ser på Faderen, Sønnen eller Den hellige Ånd. Vi kan ikke tenke oss Gud delt i tre, nei, det må være tre i en enhet i en helhet.

Dagens prefasjon formulerer dette på en god måte når den understreker at vi tror det samme om Faderen og om Sønnen og om Den hellige Ånd, ”uten noen forskjell”. Deretter sies det så vakkert: ”Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer, enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde”.

Les mer «Preken: Festen for Den hellige Treenighet» →

Dagens liturgiske tekster (Torsdag i 7. uke år 1) kan virke lite passende for anledningen. Men innledningsvis er det viktig å være klar over at oversettelsen til norsk av Jesus Siraks bok, virker dårlig. Dessverre leser jeg ikke hebraisk, men ved å sammenholde teksten mot andre språks oversettelser, blir budskapet annerledes.

Et eksempel: den norske oversettelsen sier: ”Sett ikke din lit til ditt gods, og si ikke: Jeg har nok”. På tysk sies det derimot: ”Sett ikke din lit til din rikdom, og si ikke: jeg kan unne meg det”. På spansk: ”Sett ikke din lit til dine rikdommer, og si ikke: jeg har nok ved med selv”. På engelsk: ”Ikke gi ditt hjerte til penger, eller si: med dette er jeg selvhjulpen”.

Les mer «Preken: takksigelsesmesse» →

Pinsen er Den hellige Åndens fest og Kirkens fødselsdag. Ånden og Kirken hører sammen på en spesiell og dyp måte.  Det er ikke lett for oss å beskrive Den hellige Ånd på en måte som gjør det mulig å forstå den tredje personen i Gud fullt og helt.

Men én ting er sikkert, uten Ånden, talsmannen, ville ikke vi sittet her i dag. Den hellige Ånd er det indre drivstoffet i Kirkens eksistens og liv. Ånden kommer fra Guds indre kjærlighetsrom og bærer denne kjærligheten inn i Kirken og ut i verden.

Les mer «Preken: Pinsedag» →

Herren ber for den vordende kirken. Kirken gir oss dette evangeliet i overgangen mellom Kristi himmelfart og pinsefesten. Herren ber ikke bare for de som er sammen med ham der og da, men også for alle dem som kommer til å følge etter Herren i fremtiden.

Herren ber om enhet mellom dem som følger ham, slik Faderen og han som sønn er ett. Alle som tilhører Kristus skal være ett, uten unntak. Slik Gud i seg selv er ett i sin hellige treenighet, skal alle som tror være ett, slik at verden kan tro at vi tilhører Kristus som er sendt av Faderen. Denne enheten må forstås både fysisk og åndelig, den er bare gitt dersom alle kristne er samlet i én kirke, én synlig kirke og ikke splittet opp i mange forskjellige kirker og kirkelige fellesskap.

Les mer «Preken: 7. søndag i påsketiden» →