Johannes gir oss en dyptpløyende teologisk betraktning av Guds Sønns fødsel inn i vår virkelighet. Johannes kan gjøre det, fordi han hvilte sitt hode til Herrens bryst og lyttet til hans hjerte. Denne beskrivelsen viser til at Johannes har ervervet en dyp innsikt i hvem og hva Herren er som er uovertruffen.

Ord. Ordet er sentral i enhver kommunikasjon. Uten ord, ingen dialog. I samtalen, i møtet med den andre, finner vi mennesker til oss selv. Selvfølgelig finnes det også ordløse uttrykk, men likevel er det språk vi snakker om: f.eks. ansiktsuttrykk, kroppsholdning: alt blir en del av vår kommunikasjon, det er med på å gjøre oss til oss selv; til mennesker.

Men Johannes reflekterer ikke over et hvilket som helst ord eller utrykk. Han snakker om Ordet selv, det som er Guds eget Ord. Det Ordet som er hos Gud, som er Gud; det Ordet ved alt er skapt. Intet Ord er mektigere, mer effektfullt enn Guds Ord, som kunne uttale hele skapelsen. Hele skaperverket kan vi se som Guds kommunikasjon, Guds dialog. Det er så overveldende, det er så stort, det sprenger all menneskelige forestillinger.

Les mer «Preken: Første juledag» →

Hva var det Gud tenkte seg, da Faderen lot Sønnen komme til verden i fattigdom og i avmakt som et lite barn, født i en ydmyk stall? Faderen sendte ham jo for å bryte syndens makt i verden, for å ordne opp. Gjennom ham skal menneskene og hele verden bli grunnleggende fornyet. Den Hellige Skriften snakker om en ny skapelse. Hat og fiendskap skal utryddes. Kjærligheten og freden skal råde. Den som vil fornye verden må ha makt. Har Gud kanskje tatt feil? Har Gud gjort noe galt? Hvorfor kom Guds Sønn så svak og fattig inn i vår verden?

Gud valgte den veien, som Gud vet fører til målet. Fornyelsen av verden kan man ikke tvinge gjennom med vold, men bare gjennom hjertenes forvandling. Vold fører ikke til noe. Det har vi kunnet se gang på gang i årenes løp. Med ytre midler kan man ikke oppnå fred. I noen konflikter har man kanskje oppnådd en våpenhvile. Men det er ennå ingen fred. Hvis det ikke er fred i hjertene, kan det ikke bli fred i verden.

Gertrud von Le Fort sa en gang om verdensfreden: «Slik det spirende livet vokser i morslivet, slik hviler fredens lov i vår sjel: i folkenes fredløshet i dag åpenbares de enkelte hjertes fredløse tilstand. Det betyr: bare innenfra kan verdens fredløshet overvinnes».

Det som dikteren her sier om verdensfreden, gjelder også for den freden som Kristus gir oss. Hans fred er sammenfatningen av frelsen, «shalom», og mener frelste mennesker i en frelst verden.

Les mer «Preken: Julenatt» →

I dag får Josef lov til å spille hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer nemlig på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef fullstendig i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er det fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste, og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: 4. Søndag i advent A» →

Den hellige Ånd er en helt sentral skikkelse i frelsesverket og samtidig så ukjent og vanskelig å beskrive. Men en av Åndens viktige funksjoner i skaperverket er Åndens indre bolig i oss og berøring av oss. Bare tenk på det store mysterium at vi mottar Den hellige Ånd i dåpen og Ånden slår opp sin bolig i oss. Det vil si at Ånden har en slik egenskap at Ånden kan være til stede i millioner og milliarder menneskers hjerter.

Ånden er en person i den guddommelige Treenigheten, men kan samtidig være så fordelt ut i menneskeheten. Det forteller oss at Gud er oss nær på en måte som bare Gud vet hvordan er mulig. Men det betyr at vi er omfavnet av Gud på vår vei.

Dette nærværet bekreftes i konfirmasjonens sakrament, men styrkes også gjennom hver kommunion hvor Sønnens legeme og blod inkorporeres i hver troende, nettopp gjennom Åndens virke. For Ånden er ikke bare i oss, men også i Kirken eller hvor Ånden enn måtte befinne seg. Åndens nedkallelse over brød og vin gjør gavene til Kristi Legeme og Blod gjennom prestens ordinasjon i Ånden.

Les mer «Preken: Johannes av korset» →

En tid etter at Jesus hadde blitt døpt og hadde begynt sitt virke, ble Johannes Døperen tatt til fange og satt i fengsel. I fengselets stillhet og lange dager, har han mulighet til å tenke og reflektere meget. Spesielt over det oppdrag han hadde fått om å rydde veien for den kommende herre.

Han hadde preket at Guds straffedom står for døren. Til folkemengden hadde han ropt ut: «hvert tre som ikke bærer god frukt, skal bli hugget ned og kastet på ilden». Endelig vil Messias komme og rense alt. Men denne Jesus fra Nasaret oppfører seg annerledes enn det han hadde forventet seg. Nå har han etterhvert fått høre meget om det denne Jesus fra Nasaret sier og gjør. Han begynner å tvile.

Johannes sender derfor sine disipler til Jesus med spørsmålet: «Er du den som skal komme? Eller skal vi vente en annen?» Jesus svarer bibelsk ved å sitere profeten Jesaja: «Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og Det Glade Budskap forkynnes for de fattige».

Jesus peker på det han gjør og sier. Det tilsvarer det som Jesaja forutsa som kjennetegn for at Messias er kommet. De under han gjør, de ord han sier viser til profetiene. De kjennetegner Jesus som den etterlengtede, som Guds Sønn. Med Jesus bryter Guds rike inn i historien. Jesu handlinger og ord er tegnet på det.

Les mer «Preken: 3. Søndag i advent A» →

I denne søndagens og den neste søndagens evangelium, møter vi Johannes Døperen hos Matteus. Han holdt til ved elven Jordan, antageligvis i den sørlige delen før den renner inn i Dødehavet. Bare fra Jerusalem hadde folk en vei på over tre mil for å komme til ham. Veien gikk gjennom et tørt og varmt landskap. Man kan undres på hvorfor Johannes valgte et slikt sted.

For å forstå det, er det nødvendig å vite at Jordan spilte en spesiell rolle for jødene: elven var et mektig tegn på håp og nytt liv. Gud gjorde store ting ved Jordan. Han helbredet syreren Naaman fra hans spedalskhet der (2 Kong 5,1-14), og det var der hvor Han tok profeten Elia opp i himmelen i en ildvogn med ildhester (2 Kong 2,1-11). Men fremfor alt var det her Gud ledet israelittene til å krysse Jordan som avslutning på den 40 år lange vandringen fra Egypt til det lovede land. Jordan representerer avslutningen i Eksodusfortellingen og oppfyllelsen av Guds plan om å føre Israel til Kanaans land.

Ødemarken i Judea hadde også en rik symbolikk for jødene. For det var i ødemarken at Israel var blitt dannet som paktens folk til Gud på veien til det lovede land. I tillegg brakte ødemarken frem håpet for Israels fremtid, en ny eksodus, hvor Gud skulle befri folket fra de nåværende undertrykkerne slik Han hadde befridd dem fra farao for lenge siden. Profetene hadde forkynt at Gud skulle føre folket tilbake til ødemarken for å fornye pakten med dem.

Les mer «Preken: 2. Søndag i advent A» →

Ved begynnelsen av adventstiden bør vi ta oss tid til å forstå betydningen av advent og dens budskap om at Gud er på vei til oss. For oss er det en formaning om å være forberedt og våkne.

At Gud er på vei til sin verden var en forutanelse som stadig ble sterkere i den gamle paktens tid. Den gangen ventet de seg endetiden med Messias komme. Johannes døperen hadde en umiddelbar forutanelse. Hans oppgave var å berede veien for Herren i ørkenen og forkynne en avgjørende dom: «Øksen ligger alt klar ved roten av trærne» (Luk 3,9). Det som måtte komme etter ham er Guds siste inngripen i historien. Skjønt det ble annerledes enn han hadde tenkt ved at Guds Sønn som ble menneske, forsonet verden med Gud gjennom sin død og oppstandelse og som skapte Kirken som rommet hvor vi møter den kommende Guds nåde og barmhjertighet.

Dagens tre tekster er alle rettet mot at Gud kommer. De vil vekke oss opp av likegyldighetens søvn, minne oss om å vente beredt på Herren med brennende fakler eller med olje i lampene. Paulus er spesielt påtrengende i den andre lesningen: man kan avlese i den tid man selv har fått, at Gud nærmer seg, gjennom vår omvendelse kommer Gud oss nærmere.

Les mer «Preken: 1. Søndag i advent A» →

Skiltet som er satt over vår Herre Jesus Kristus er korrekt selv om det var ment som en hån. Han er i sannhet jødenes konge. Men dette kunne de ikke begripe. Men han er ikke bare jødenes konge, han er konge for hele verden fordi han er en konge av en annen verden. En annen verden som er Guds verden. Og derfor er han også konge over vår verden fordi vår verden er skapt av Gud.

Herrens kongedømme er i Guds rike, det riket som lever usynlig tilstede i alle de døpte og som en gang vil bli synlig for alle. Det er synlig for alle dem som tas inn i Guds evige rike.

Den ene forbryteren forstod mer enn de fleste som var tilstede. Han ber om at Herren må huske på ham når han kommer med sitt rike. Han er åpen for Herrens messianske betydning.

Les mer «Preken: Kristi Kongefest C» →

Ser vi på vår verden av i dag, er det ikke vanskelig å oppdage det aktuelle i Kristi ord i dagens evangelium. Hva evangelisten overleverer oss fra den gangen kunne like godt vært en beskrivelse av vår egen tid.

Hvor er vi i dag? Russland har angrepet Ukraina på den mest grusomme og forbryterske måte som først og fremst går utover sivilbefolkningen. Men der er også mange andre forskjellige kriger og uroligheter. Folk reiser seg mot et annet folk, der er borgerkriger i enkelte land. Vi hører om naturkatastrofer som jordskjelv, flom, tørke, hurikaner, vulkanutbrudd og annet.  Mange steder lider menneskene under hungersnød og sykdommer. Sett i en helhet, skjer det uten tvil mange forferdelige ting. Men betyr det at tidenes ende nærmer seg?

På et slikt spørsmål kan vi svare både ja og nei. Ja, fordi vi som kristne alltid skal leve som om vi venter en snarlig slutt på denne virkeligheten og Kristi gjenkomst. Nei, fordi ingen, heller ikke Sønnen, kjenner timen, kun Faderen. Det finnes ingen mulighet å regne seg frem til et tidspunkt, heller ikke ved hjelp av Bibelen. Det finnes ingen skjulte budskap som noen utvalgte skulle kjenne til.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret C» →

Saddukeerne trodde ikke på oppstandelsen fra de døde. De tilhørte en aristokratisk presteklasse. I sin lære bygget de utelukkende på Mosebøkene og der kunne de ikke finne noe skrevet om en oppstandelse. Derfor ville de nå prøve hva Jesus hadde å si til dette. Episoden skjedde i Jerusalem etter Jesu inntog, altså like før hans korsfestelse. De forskjellige grupper som hadde bygget opp en sterk motstand mot ham søkte etter en mulighet til å få ryddet ham av veien. De ville gjerne få tatt ham på en eller annen feil i troen eller læren.

Eksemplet de gir Jesus var teoretisk mulig den gangen. Saddukeerne synes nok de hadde tenkt ut et svært så utspekulert eksempel med de syv brødrene, kvinnen som ble enke gjentatte ganger og barnløsheten i hvert ekteskap.

Nå ville de gjerne vite hvordan Jesus forestilte seg det evige liv i forhold til det jordiske. De tenkte tydeligvis at det himmelske livet ville være mer eller mindre identisk med det jordiske, som en direkte forlengelse. Men svaret til Herren, viser at oppstandelsen ikke er en slik forlengelse av det jordiske livet, men noe helt nytt.

Les mer «Preken: 32. Søndag i kirkeåret C» →