Saddukeerne trodde ikke på oppstandelsen fra de døde. De tilhørte en aristokratisk presteklasse. I sin lære bygget de utelukkende på Mosebøkene og der kunne de ikke finne noe skrevet om en oppstandelse. Derfor ville de nå prøve hva Jesus hadde å si til dette. Episoden skjedde i Jerusalem etter Jesu inntog, altså like før hans korsfestelse. De forskjellige grupper som hadde bygget opp en sterk motstand mot ham søkte etter en mulighet til å få ryddet ham av veien. De ville gjerne få tatt ham på en eller annen feil i troen eller læren.
Eksemplet de gir Jesus var teoretisk mulig den gangen. Saddukeerne synes nok de hadde tenkt ut et svært så utspekulert eksempel med de syv brødrene, kvinnen som ble enke gjentatte ganger og barnløsheten i hvert ekteskap.
Nå ville de gjerne vite hvordan Jesus forestilte seg det evige liv i forhold til det jordiske. De tenkte tydeligvis at det himmelske livet ville være mer eller mindre identisk med det jordiske, som en direkte forlengelse. Men svaret til Herren, viser at oppstandelsen ikke er en slik forlengelse av det jordiske livet, men noe helt nytt.
Det er ingen glidende overgang. Det er noe helt annet. Vi vil tydelig merke forskjellen. Det å gifte seg, ha familie, føre slekten videre er en del av det jordiske livet, men ikke det himmelske. I Guds nye verden lever vi på en helt annen måte. Der vil det dessuten være et annet forhold mellom menneskene. I Guds nye verden er det en forsonet forskjell mellom kjønnene, en ny form for kjærlighet. «Lik englene» beskriver Kristus dette forholdet, uten at vi her kan forestille oss hvordan det vil være … bare at det sikkert ikke er som vi ofte får se det i karikaturene hvor menneskene tegnes med vinger sittende på skyer og klimprer på harper. Det forekommer meg å være kjedelig. Nei, å være engler lik, har intet med vinger å gjøre (engler har dessuten ikke vinger), men å skue Gud umiddelbart og være ett med Hans vilje.
Dagens evangelium dreier seg ikke om ekteskapet, men om det evige livet hos Gud. Der vil meget av det som vi opplever som tungt og vanskelig i denne verden være opphevet eller forklaret. Der vil alt være satt i det rette lys, nemlig i Guds kjærlighets lys. Denne kjærligheten vil overgå alt det vi kan oppleve av kjærlighet i det jordiske livet. Denne kjærligheten har usigelig meget mer av nærhet, varme, lykke enn vi noen gang kan gi hverandre. Alt vi kan gi hverandre av kjærlighet her er en slags forsmak på den kjærlighet vi går i møte. Vi får en anelse av den kjærlighet som venter oss gjennom den kjærlighet vi opplever her, men det er bare en anelse. Dertil er der for mange begrensninger i det jordiske livet.
Men håpet og troen på denne store kjærligheten har i tidenes løp fått mange kristne til å gi sitt liv på en heroisk måte. Ja med dette håpet for øyet er det mulig å bringe offer, å gi sitt liv. Med denne forjettede kjærlighet for øyet er det mulig å gi avkall på meget i dette livet, da det er for intet å regne mot det som kommer.
Mange av vår moderne verdens problemer som vi stadig ser mer tydelig konsekvensene av, skyldes nok menneskehetens uvilje å løfte blikket mot himmelen og fremtiden som ligger foran oss der. I stedet er det et ønske å bygge et paradis her, uten rom for det gudommelige. Men det er et fåfengt ønske som ikke kan virkeliggjøres. Mennesket måtte forlate det paradis det var skapt til grunnet dets ønske om å være lik Gud ved å spise av den forbudte frukt. Men lengselen etter paradis forble ubesvart utenfor paradis. Misforståelsen mennesket lever under er å ville reetablere paradis etter eget hode i stedet for å forstå at paradis er en gave gitt av Gud. Etter Herrens død og oppstandelse er menneskeheten gitt tilgang til et nytt paradis: Guds evige himmel. Det er derfor langt viktigere å leve for dette nye paradiset enn å ville lage sitt eget. Det er den dypere meningen med vårt kristne liv og det er det vi er døpt til.
P. Arne Marcos Blogg 