Ved begynnelsen av adventstiden bør vi ta oss tid til å forstå betydningen av advent og dens budskap om at Gud er på vei til oss. For oss er det en formaning om å være forberedt og våkne.
At Gud er på vei til sin verden var en forutanelse som stadig ble sterkere i den gamle paktens tid. Den gangen ventet de seg endetiden med Messias komme. Johannes døperen hadde en umiddelbar forutanelse. Hans oppgave var å berede veien for Herren i ørkenen og forkynne en avgjørende dom: «Øksen ligger alt klar ved roten av trærne» (Luk 3,9). Det som måtte komme etter ham er Guds siste inngripen i historien. Skjønt det ble annerledes enn han hadde tenkt ved at Guds Sønn som ble menneske, forsonet verden med Gud gjennom sin død og oppstandelse og som skapte Kirken som rommet hvor vi møter den kommende Guds nåde og barmhjertighet.
Dagens tre tekster er alle rettet mot at Gud kommer. De vil vekke oss opp av likegyldighetens søvn, minne oss om å vente beredt på Herren med brennende fakler eller med olje i lampene. Paulus er spesielt påtrengende i den andre lesningen: man kan avlese i den tid man selv har fått, at Gud nærmer seg, gjennom vår omvendelse kommer Gud oss nærmere.
Evangeliet holder fast ved å våke på en slik måte at man ikke kan avlese Guds nært forestående komme i de jordiske forhold. Nei, Gud bryter ovenfra vertikalt inn i historien til en time ingen kan ane, en time Gud har valgt: derfor må man alltid våke.
Kravet om at vi må være våkne forlanger at vi må skille oss fra verdens forventningsløse gang, som har verdslige mål for øyet, som ikke forandrer hverdagens vaner til noe vesentlig: «drikke, svire og utsvevelse». Uten å ane at med Guds komme kan det bryte noe inn over oss som tilsvarer syndefloden.
Paulus kaller den rent verdslige atferd for «mørkets vesen», fordi den ikke er rettet mot lyset som bryter inn i verden. Han nedverdiger ikke det verdslige, vi skal fortsatt spise og drikke, men ikke i «svir»; vi skal gifte oss, men uten «løsaktighet og utsvevelser», vi skal arbeide i vårt yrke, men uten «fiendskap og nag». Det verdslige blir relativert av det å vente på Gud, det begrenser seg til det nødvendige. Verdens atferd er å sove, det er på høy tid å våkne opp fra den. Det å våkne er allerede lysets begynnelse, det er å spenne på seg lysets våpen, for å kjempe mot fristelsen å sovne inn i igjen i verdens gudsforlatte virksomhet.
Jesajas store innledningsvisjon i den første lesningen viser, at de som venter på Gud er lik et åndelig fjell, hvis lys alle folk kan orientere seg etter. For bare fra det utgår det en «rett mellom folkeslagene», bare herfra blir den vedvarende verdslige krig stilnet i en Gudsfred: bare her kan den i seg selv mørke verden, «vandre i Herrens lys».
Advent er en tid for fordypelse og betraktning, den er ikke en del av juletiden. Den skal være en forberedelse til å feire jul med en dyp og indre glede over så stor en frelse som Gud har skjenket oss. Derfor skal adventstiden ha preg av å være en fastetid før høytiden bryter ut julenatt.
Beklageligvis har det moderne samfunnet som er så preget av konsum, ingen forståelse for dette og gjør som om vi for lengst er inne i juletiden. Når julen egentlig er kommet, gjør handelsstanden som om julen er over. De mange julebord i adventstiden er stikk i strid med denne tidens mening.
Å feire advent på en ekte kristen måte er derfor en spesiell utfordring og vi inviteres av Kirken til å gjøre så godt vi kan. Vi vil la den gryende gleden over Herrens komme vokse og utvikle seg i denne tiden. Det blir advent til en adventlig grunnholdning i vårt liv. Vi venter alltid i glede på Herren som kommer.
P. Arne Marcos Blogg 