Vi møter i dag to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.

Disse to er to søyler i Kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de alarmert av Maria fra Magdala, ikke hvilken som helst kvinne, men kvinnen som representerer den tilgitte synder og som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken.

Maria hadde oppdaget den åpne graven og sett at Herren ikke lenger lå i den. Begge disiplene reagerer med en gang og løper sammen til graven. Skjønt sammen var de vel ikke, fordi kjærligheten løper fortere enn embedet og kommer først frem. Kjærligheten er raskere og mindre tynget enn embedet som har ansvar for så meget.

Les mer «Preken: Første påskedag A» →

Herren er oppstanden! Dette budskapet, denne troen og denne overbevisningen er det som gjør oss til kristne. Denne troen bygger på apostlenes og den unge kirkes mange disiplers møter med den oppstandene Herre. De forkynte det og bragte det videre.

Herren er ikke død, graven forble ikke lukket. Riktignok er ikke den tomme graven vår tro på oppstandelsen. Nei, vår overbevisning om hans oppstandelse bygger på virkelig møter med ham. Selve oppstandelsen blir ikke beskrevet noe sted. Det var den gang klart for enhver kristen at Jesus var oppstått fra de døde. På den tiden da evangeliene ble skrevet var denne troen selvfølgelig.

Vi må tenke på hvordan disiplene flyktet etter korsfestelsen og gjemte seg av frykt for jødene. Så plutselig trådte de frem med en urokkelig sikkerhet og forkynte budskapet om Jesu oppstandelse. Og ikke bare det, de var til og med gladelig villig til å ta på seg alt, selv lidelse og død, for dette budskapets skyld. De følte seg helt sikre. Denne sikkerheten kan bare komme fra møtene med den oppstandene selv.

Les mer «Preken: Påskenatt A» →

En av soldatene stakk et spyd i Herrens side og blod og vann fløt ut. En hendelse så sentral at evangelisten Johannes legger vekt på at den som så det er en troverdig person. Det dreier seg om noe vesentlig.

Allerede tidlig forstod teologene at det som skjedde her, har en sentral plass i skaperverket. Slik Eva ble virket ut av Adams side ved at Gud tok et ribben, slik skapes Kirken ut av Herrens side på en analog måte. Kirken er Herrens brud, hun er eminent feminin i sitt vesen.

Med Kristi seier over døden i oppstandelsen og Kirkens skapelse, er skaperverket avsluttet og har nådd sitt høydepunkt. Døden er ikke lenger en avslutning men en overgang til et nytt liv i en ny eksistens. Sønnens død og oppstandelse har åpnet Faderens himmel.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Det er den siste kvelden Herren er sammen med disiplene. Han vet at hans time er kommet. Han legger all sin kjærlighet i to handlinger, i fotvaskingen og i måltidet. Begge handlingene er tegn på fellesskapet med ham og med hverandre. Begge gangene gir han oppdraget: «Gjør det!»

I den antikke tiden var fotvaskingen en utbredt skikk når gjestene kom inn i huset. Tjenerne vasket føttene. Herren selv fikk vasket føttene noen dager tidligere av Maria med hennes tårer, tørket med hennes hår og salvet med verdifull nardusolje. Nå kneler Herren ned og vasker føttene som en tjener.

For å ha fellesskap med ham er det nødvendig å la ham få gjøre godt mot en, å la seg elske av ham. Det får Peter oppleve helt tydelig. Da han avviser Herren: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!» svarer Jesus: «Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg» – da mangler en avgjørende forbindelse mellom deg og meg. Den som kan ta imot en gave, kan selv – etter denne erfaringen – gi gaver til andre, være gave for andre, gi seg hen.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

På noen få dager skifter mengdens rop fra «Hosianna» til «Korsfest». Vi vet ikke om det er de samme personer begge steder, men det er utrolig hvordan stemningen i Jerusalem snudde på kort tid.

Jesus hadde opplevd noen hektiske dager etter inntoget i byen hvor han hadde kommet ridende på et esel som en ny kong David. Mengden så og forstod det messianske tegnet.

I de få dagene i Jerusalem, sa Jesus mange sentrale ting og vekket en dyp irritasjon hos de ansvarlige. Særlig da han ryddet templet og stod frem som en som kritiserte driften og bruken av templet. Jesus forstod at tiden var knapp og at det snart ville komme til den avgjørende konfrontasjonen. Etter det siste måltidet med apostlene, ble han arrestert i Getsemane.

Les mer «Preken: Palmesøndag A» →

Tekster: 1. Mos 2,7-9,19a.3,-17; Rom 5,12-19; Matt 4,1-11

Hagen Gud skaper forteller at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt i denne verden. Det er hagen et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av hagens trær har Gud forbeholdt seg selv. Dette er det første bud og som gis uten å måtte begrunnes.

En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god da Gud jo har forbudt det å spise av ett av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen av å være naken etter å spist den forbudte frukten. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. Mennesket er avhengig av Gud. Det var fra Gud det fikk sin livspust. Fortellingen om menneskets syndefall er fortellingen om menneskets fristelse til å ville være lik Gud i stedet for å underordne seg Gud.

Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Gud gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Guds vilje eller følge vår egen vilje. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å ville være som Gud? Var det fra første stund av klart at Gud ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden A» →

I dag begynner fastetiden og Kirken lar oss høre viktige tekster for at vi skal forstå fasten riktig, slik vår Gud ønsker vår faste.

Noe helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det dreier seg om en hjertets fornyelse. Det enhver enkelt av oss velger å gjøre som faste skal hjelpe til denne fornyelsen. Velger vi f.eks. å gi avkall på noe som er viktig for oss og som koster oss å la være og gjøre, kan det skape mer rom og plass til vår Gud i vårt hjerte. Eller å forsøke bevisst og gjøre gode gjerninger, vil virke fornyende på hjertet. Mottagelsen av sakramentene vil bidra til ytterligere å øke hjertets renhet. Likeledes bønn, betraktning og skriftlesning.

Herren understreket hvor viktig det er at det vi velger å gjøre, er noe som kun vår «Far i himlene» vet. Vi skal ikke fortelle hverandre hva vi velger å gjøre. Vi skal ikke sammenligne våre forsett. Vi skal unngå at det blir synlig for andre at vi faster. Fasten er noe dypt personlig mellom Gud og den enkelte. Vi faster fordi vi vil fordype vår kjærlighet til Ham, fordi vi elsker Ham, fordi vi vil igjen ha mer rom og plass for denne kjærligheten.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →

Tekster: Jes 58,7-10; 1 Kor 2,1-5; Matt 5,13-16

Innholdet i dagens korte evangelium følger etter saligprisningene. Disse innleder Herrens berømte preken oppe i fjellet. I denne prekenen vil han forklare hva det betyr å leve under Guds herredømme. Den er først og fremst rettet til disiplene. Men en stor folkemengde er også tilstede og slik kan mulige fremtidige disipler få høre Herrens preken.

Prekenen utdyper den grunnleggende holdningen disiplene skal ha til Gud som «deres Far», til Jesus Kirstus som deres herre, til hverandre som brødre og søstre og til andre, til og med deres fiender. Som Guds barn skal de leve annerledes i verden enn andre og følge en standard som er intet ringere enn å være «fullkommen som deres himmelske Far er det» (Matt 5,48).

Men prekenen er mer enn en diskurs om det å være disippel eller om etikk. Det viktigste er først og fremst å spørre etter ham som holder denne prekenen. Med Kristi radikale krav og unike autoritet finner vi en dyp lære om Kristus, kristologi, i prekenen. For eksempel sier han at disiplene vil bli forfulgt for hans skyld, ikke for Guds eller Lovens skyld.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret A» →

Tekster: Sef 2,3.3,12-13; 1 Kor 1,26-31; Matt 5,1-12a

Gud har gitt oss mennesker en spesiell plass i skaperverket. Ifølge Bibelen, er vi skapt i Guds bilde. Det betyr at tross alle forskjeller mellom Gud og oss, som nok er større enn noen likhet, gjenspeiler vi likevel noe av Gud. Vi gjør det ved vår kreative virksomhet, ved egenskaper som kjærlighet, ansvar og erkjennelse … ved å ha skapt oss i sitt bilde, har Gud gitt oss en egen, dyp verdighet, som rekker langt dypere enn den verdighet vi mennesker kan innrømme hverandre. Gud tiltror oss å være i Guds bilde og handle tilsvarende.

Tenker vi på vår plass i skaperverket, må det å være Guds bilde bety at vi mennesker må oppføre oss slik i skaperverket at resten av skapningene kan gjenkjenne noe av Gud i vår omgang med dem. Vi er Guds representanter i skaperverket og skal behandle det tilsvarende.

Vi er ikke gud, eller som gud, men vi kan likevel utføre guddommelige ting.

Les mer «Preken: 4. Søndag i kirkeåret A» →

Tekster: Jes 9,1b-4; 1 Kor 1,10-13.17; Matt 4,12-23

Med en gang forlot fiskerne alt og fulgte Jesus. En overraskende reaksjon. De kjente neppe denne Jesus fra Nasaret, men da han snakket til dem, reagerte de med en gang og fulgte ham.

Kanskje vi føler en viss misunnelse eller et slags ubehag når vi hører dette. Vi vet jo i grunnen meget mer om Jesus enn disiplene i utgangspunktet og vi tror på ham som Kristus, som Guds Sønn. Vi hører hans ord og allerede som barn lærte vi at han er verdens frelser, at han døde og oppstod for oss. Og likevel ville vi antageligvis ikke klare å reagere like spontant på et så direkte spørsmål.

Men det dreier seg ikke om at vi med en gang lar alt ligge for så å løpe et eller annet sted. Jesus samlet målbevisst en gruppe mennesker rundt seg som skulle gå med ham og leve med ham. Han trengte en utvalgt krets av medarbeidere, som skulle gå i lære hos ham, slik at de kunne bli nettopp menneskefiskere.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret A» →