Tekster: 1. Mos 2,7-9,19a.3,-17; Rom 5,12-19; Matt 4,1-11
Hagen Gud skaper forteller at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt i denne verden. Det er hagen et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av hagens trær har Gud forbeholdt seg selv. Dette er det første bud og som gis uten å måtte begrunnes.
En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god da Gud jo har forbudt det å spise av ett av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen av å være naken etter å spist den forbudte frukten. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. Mennesket er avhengig av Gud. Det var fra Gud det fikk sin livspust. Fortellingen om menneskets syndefall er fortellingen om menneskets fristelse til å ville være lik Gud i stedet for å underordne seg Gud.
Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Gud gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Guds vilje eller følge vår egen vilje. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å ville være som Gud? Var det fra første stund av klart at Gud ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.
De første menneskene trodde at ved å spise av det forbudte treet for å kunne skjelne mellom godt og ondt, ville det gjøre dem mer som Gud. Men den som vil «kjenne Satans dybder» mister smaken og kjennskapen til det gode, som er Gud. Fordi det gode er sannheten og det onde løgnen, synker det syndige mennesket ned i en dyp uvitenhet.
Evangeliet beskriver Kristi seier etter 40 dagers fastetid, i et øyeblikk hvor han naturlig sett er mest avkreftet og kanskje mest åpen for fristelsen, men hvor han overnaturlig sett er sterkest og mest seierbevisst. Hans fristelse er helt ekte: han opplever ikke den ondes tildragelser overfladisk som en ulovlig sanselig tilfredsstillelse, nei, han opplever det meget dypere som ulydighet overfor sitt guddommelige oppdrag. Han forespeiles å vinne massens gunst gjennom et under, å vinne herredømmet over verden. Men dette herredømmet kommer Sønnen i stedet til å vinne for Gud, ved å forbli lydig til Faderens vilje helt til det siste.
Ingen fristelse var mer ekte og større enn disse tre Kristus møtte, ingen mer avgjørende for verdens skjebne. Han stod imot fristelsene i motsetning til Adam og Eva. Slik blir verden restaurert i Sønnen. Kristus som erkjenner i fristelsene både den ondes og det godes makt, bestemmer seg i en ekte menneskelig frihet for det gode. Tre Guds ord fra Skriften er nok for å tilbakevise djevelens løgnaktige fristelser. Lydighet overfor Gud løfter valgfriheten inn i den fullkomne frihet.
Paulus gjentar den samme tanken fem ganger. Synden i menneskeheten blir oppveid av den Enes lydighet, som ikke er noen privatperson, men som overfor Gud representerer summen av alle menneskene: Hans motstand mot fristelsen, hans fullkomne lydighet har en slik kraft at den hjelper til «rettferdighet for alle mennesker». Paulus sier det så kategorisk at man kunne mene at alle mennesker blir automatisk rettferdiggjort gjennom Kristi gjerning. Men det sier Paulus ikke. Nei, på grunn av Kristi verk er de ikke lengre syndens slaver, men har fått tilbudet om barnekår, fått den nådefylte frihet å bestemme seg for rettferdigheten. Denne friheten er gitt oss til del allerede i dåpen. Vi vil bruke denne friheten til igjen å velge og følge etter Kristus nå i fastetiden. Vi vil møte hans hengivelse i kjærlighet til oss, ved selv å være svar i kjærlighet til Kristus og Faderens vilje.
P. Arne Marcos Blogg 