Preken: Skjærtorsdag

Det er den siste kvelden Herren er sammen med disiplene. Han vet at hans time er kommet. Han legger all sin kjærlighet i to handlinger, i fotvaskingen og i måltidet. Begge handlingene er tegn på fellesskapet med ham og med hverandre. Begge gangene gir han oppdraget: «Gjør det!»

I den antikke tiden var fotvaskingen en utbredt skikk når gjestene kom inn i huset. Tjenerne vasket føttene. Herren selv fikk vasket føttene noen dager tidligere av Maria med hennes tårer, tørket med hennes hår og salvet med verdifull nardusolje. Nå kneler Herren ned og vasker føttene som en tjener.

For å ha fellesskap med ham er det nødvendig å la ham få gjøre godt mot en, å la seg elske av ham. Det får Peter oppleve helt tydelig. Da han avviser Herren: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!» svarer Jesus: «Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg» – da mangler en avgjørende forbindelse mellom deg og meg. Den som kan ta imot en gave, kan selv – etter denne erfaringen – gi gaver til andre, være gave for andre, gi seg hen.

Når han er ferdig med å vaske føttene gir han oppdraget: «Men har da jeg, som er Herren og Mesteren, vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter; det er et eksempel jeg har gitt dere, og hva jeg har gjort for dere, skal også dere selv gjøre.»

I nattverds salen gir Herren disiplene et nytt bud, hans bud om den gjensidige kjærligheten: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre».

Når vi betrakter scenen, kan vi nesten høre hvordan Herren sier: «Våg det dere også! Dere kan det! Sett dere ved menneskenes føtter. Lytt til deres klager. Gjør dem godt! Ta det første skrittet i tjeneste, gå med velvilje til den andre.»

Vi har nok meget å lære ennå. Ofte er vi engstelige for å komme nær andre. Ofte er vi halvhjertede og nølende i stedet for å være sjenerøse. Som kristne er vi kalt til å være spesialister i å gjøre det gode.

Herren visste at dette var hans siste måltid med disiplene. Det var før påskefesten. Jødene feirer den dag i dag påskefesten til minne om frigjøringen fra slaveriet i Egypt. Vi hører fra det i den første lesningen. Husets far tar brød, bryter det og deler det ut til alle. Alle som mottar brødet, er i fellesskap med hverandre og vet at Gud redder slik som den gangen i Egypt. Matteus, Markus og Lukas’ evangelier og Paulus beretter om hvordan Jesus tok brødet og gav det til disiplene: «Dette er mitt legeme, som er for dere.» Dagen etter gir han seg hen på korset.

Og han tok kalken og rakte den rundt: «Dette beger er den nye pakt, sluttet i mitt blod. Gjør dette, hver gang dere drikker det, for å minnes meg.» Blodet strømmer for oss på Langfredag.

Jesus gir dette måltidet en ny mening. Alle som spiser hans Legeme og drikker hans Blod har fellesskap med ham og hører sammen. Alle skal vite at hans død er i kjærlighet og at fotvaskingen var begynnelsen på denne kjærlighetshandlingen. 

Det er forunderlig, det er et mysterium, men dette er måten Gud valgte å bli hos oss på, i Eukaristien. Hvor stor er ikke Jesu kjærlighet som ble menneske for oss, som døde for oss på korset og som gjennom oppstandelsen blir til brød og vin for oss. Han er oss så nær at vi kan spise ham. Det er den dypeste kommunikasjon. Slik er han hos oss i tabernakelet.