Preken: 4. Søndag i kirkeåret A

Tekster: Sef 2,3.3,12-13; 1 Kor 1,26-31; Matt 5,1-12a

Gud har gitt oss mennesker en spesiell plass i skaperverket. Ifølge Bibelen, er vi skapt i Guds bilde. Det betyr at tross alle forskjeller mellom Gud og oss, som nok er større enn noen likhet, gjenspeiler vi likevel noe av Gud. Vi gjør det ved vår kreative virksomhet, ved egenskaper som kjærlighet, ansvar og erkjennelse … ved å ha skapt oss i sitt bilde, har Gud gitt oss en egen, dyp verdighet, som rekker langt dypere enn den verdighet vi mennesker kan innrømme hverandre. Gud tiltror oss å være i Guds bilde og handle tilsvarende.

Tenker vi på vår plass i skaperverket, må det å være Guds bilde bety at vi mennesker må oppføre oss slik i skaperverket at resten av skapningene kan gjenkjenne noe av Gud i vår omgang med dem. Vi er Guds representanter i skaperverket og skal behandle det tilsvarende.

Vi er ikke gud, eller som gud, men vi kan likevel utføre guddommelige ting.

Den mest guddommelige oppgave vi kan ta på oss, er å følge etter Guds egen Sønn, Jesus Kristus. Han er ikke bare gått sin egen vei for oss, nei han inviterer oss til å gå den samme veien sammen med ham, en vei som kan være helt annerledes enn de mange verdslige veier. Slik gjør Gud oss til Kristi sanne søsken, til Guds sønner og døtre. En slik verdighet kan intet menneske gi oss.

Derfor er ikke det Jesus sier i Bergprekenen ved begynnelsen av sin misjon en hvilken som helst moral, men det fulle innhold av hans personlige oppdrag og skjebne. Han er den som ble fattig for oss, som gråter over Jerusalem, den ikke-voldelige, som all verdens vold slåss mot og knuses mot, han er den som tørster og sulter etter Guds rett, helt til han, i sin tørst, har fullendt den.

Han er den som åpenbarer og gjennomfører Gud Faderens barmhjertighet på jorden. Han har det rene hjertet, som alltid ser Faderen, han er, som Paulus sier, «vår fred», i det han drepte fiendskapet i sitt korsfestede legeme. Han er den som forfølges av hele verden fordi han legemliggjør Guds rettferdighet. I alt dette er han den salige, fordi han fullkomment formidler og er Guds frelse for verden. Derfor fryder han seg allerede på jorden midt i alle lidelser og vil fryde seg evig når han har fullendt Faderens oppdrag og vendt hjem til Ham.

Den annen lesning skildrer eksakt hva Kristi etterfølgelse betyr ifølge saligprisningene. Paulus nevner: Det som virker tåpelig (i motsetning til visdommens åndelige rikdom), det svake (som ikke kan forsvare seg mot makt og undertrykkelse), det lille (som ikke kan bringe det til det fornemme og ansette); alt det som ingenting er, det som uansett blir ansett som verdiløst: alt det har Gud valgt for å rette det opp igjen ved visdommen i Kristi kors, som i kraft av sin svakhet har overvunnet alle verdslige makter og krefter.

Slik befrir Gud oss ved kallet til etterfølgelse fra verdens kriterier og målestokker til Guds saligprisede barns frihet. Vi behøver ikke gjøre oss noen tanker om hva verden tenker om oss, fordi for oss er det viktigste, at Gud tar oss imot og hjelper oss å leve Guds vilje, lik Faderens enbårne Sønn.

Gjør vi det, blir vi til det bildet Gud skapte oss som.