I denne søndagens og den neste søndagens evangelium, møter vi Johannes Døperen hos Matteus. Han holdt til ved elven Jordan, antageligvis i den sørlige delen før den renner inn i Dødehavet. Bare fra Jerusalem hadde folk en vei på over tre mil for å komme til ham. Veien gikk gjennom et tørt og varmt landskap. Man kan undres på hvorfor Johannes valgte et slikt sted.
For å forstå det, er det nødvendig å vite at Jordan spilte en spesiell rolle for jødene: elven var et mektig tegn på håp og nytt liv. Gud gjorde store ting ved Jordan. Han helbredet syreren Naaman fra hans spedalskhet der (2 Kong 5,1-14), og det var der hvor Han tok profeten Elia opp i himmelen i en ildvogn med ildhester (2 Kong 2,1-11). Men fremfor alt var det her Gud ledet israelittene til å krysse Jordan som avslutning på den 40 år lange vandringen fra Egypt til det lovede land. Jordan representerer avslutningen i Eksodusfortellingen og oppfyllelsen av Guds plan om å føre Israel til Kanaans land.
Ødemarken i Judea hadde også en rik symbolikk for jødene. For det var i ødemarken at Israel var blitt dannet som paktens folk til Gud på veien til det lovede land. I tillegg brakte ødemarken frem håpet for Israels fremtid, en ny eksodus, hvor Gud skulle befri folket fra de nåværende undertrykkerne slik Han hadde befridd dem fra farao for lenge siden. Profetene hadde forkynt at Gud skulle føre folket tilbake til ødemarken for å fornye pakten med dem.
Profeten Hosea beskrev for eksempel hvordan Gud med kjærlighet ville lokke sitt syndige folk til seg slik en ektemann ville kalle tilbake en utro hustru. Denne ekteskapelig gjenforening mellom Herren og Israel skulle skje i ødemarken: «Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte … den dagen vil jeg slutte en pakt for dem … Jeg vil binde meg til deg for alltid» (Hos 2,14, 18-19).
På denne bakgrunnen er det mulig å forstå hvorfor Johannes kaller folket å komme ut i ødemarken og bli døpt i Jordan. Jødene så det som et tegn på at det de har lengtet etter nærmer seg oppfyllelse. På dette stedet ble dåpen en mektig symbolsk akt. Ved å komme gjennom ødemarken, stige ned i Jordans vann og vende tilbake til det lovede land, ble de åpnet for å gjenoppleve eksodusfortellingen. Dette for å markere at en ny eksodus snart skulle komme til å skje. Derfor var det at så mange «Folk fra Jerusalem, fra hele Judea og hele landet langs Jordan kom ut til ham» (Matt 3,5).
Kjernen i Johannes’ budskap er oppfordringen til å angre syndene og omvende seg. Det dreier seg om å slå inn på en ny vei i livet, å følge en ny retning. Profetene i den gamle pakten oppfordret stadig Israel til å vende om fra synd til Herren. Men denne gangen dreier det seg om mer fordi «himlenes rike er nær!». Det er nå eller aldri for Israel. Himlenes rike er ikke bare et sted, men Guds dynamiske handling i verden som verdens hersker. Det er et nytt nærvær som kommer inn i vår virkelighet.
Johannes beskrives som kledd i kamelhår med et lærbelte om livet. «Han levde av gresshopper og vill honning». Det peker på noe sentralt ved hans misjon. Det kobler ham til profeten Elia som var kjent for lignende kledning (2 Kong 1,8). Dette er viktig fordi jødene ventet at Elia skulle komme igjen før «Herrens dag». Ifølge Malaki skal Herren sende sitt sendebud for å rydde veien (Mal 3,1). I neste søndags evangelium bekrefter Kristus at dette er Johannes rolle ved nettopp å sitere dette fra Malaki.
Johannes’ misjon er å forberede folket på Herrens komme. Gjennom å la se døpe viser folket at de tar imot budskapet om å vende om. De ble dykket helt ned som et tegn på befrielsen fra syndene.
Men det er ikke bare det vanlige folket som kommer til ham. Også fariseere og saddukeere kom til ham. Johannes gjennomskuer at de er kommet for å kontrollere hva han driver med. Han eksploderer og setter dem ordentlig på plass med svært krasse ord. Han forstår at de ikke kommer med oppriktig anger. I hans tanke er Guds folk ikke et spørsmål om etnisitet, men om ærlig anger. De som har det, er alle Abrahams sanne barn. De er medlem av Guds pakts familie.
Fariseerne og saddukeerne kan se på seg selv som Abrahams barn, men fordi de ikke angrer sine synder sammen med folket ved Jordan, er de sett fra et åndelig perspektiv det motsatte: de er ormeyngel. Dommen falles over de dårlige lederne: øksen er lagt ved roten.
Men til dem som lar seg døpe, lover han at det skal komme en som er mektigere enn ham som skal døpe i «Hellig Ånd og i ild». Dette peker på en dypere renselse i tråd med Det gamle Testamentet. Hans etterfølger vil føre folket tilbake til helligheten som tilkommer Guds folk. Vi er som kristne døpt i Ånd og i ild og vi er Guds folk. Advent er en tid for å gjenoppdage denne dypere sannheten vi tilhører. Derfor er dette en tid i nåde og fornyelse, som fordyper gleden i oss over himlenes rikes komme i Jesus Kristus. Vi minnes hans første komme i fødselen i Bethlehem og vi ser frem i glede til hans gjenkomst i herlighet.
P. Arne Marcos Blogg 