I denne søndagens og den neste søndagens evangelium, møter vi Johannes Døperen hos Matteus. Han holdt til ved elven Jordan, antageligvis i den sørlige delen før den renner inn i Dødehavet. Bare fra Jerusalem hadde folk en vei på over tre mil for å komme til ham. Veien gikk gjennom et tørt og varmt landskap. Man kan undres på hvorfor Johannes valgte et slikt sted.

For å forstå det, er det nødvendig å vite at Jordan spilte en spesiell rolle for jødene: elven var et mektig tegn på håp og nytt liv. Gud gjorde store ting ved Jordan. Han helbredet syreren Naaman fra hans spedalskhet der (2 Kong 5,1-14), og det var der hvor Han tok profeten Elia opp i himmelen i en ildvogn med ildhester (2 Kong 2,1-11). Men fremfor alt var det her Gud ledet israelittene til å krysse Jordan som avslutning på den 40 år lange vandringen fra Egypt til det lovede land. Jordan representerer avslutningen i Eksodusfortellingen og oppfyllelsen av Guds plan om å føre Israel til Kanaans land.

Ødemarken i Judea hadde også en rik symbolikk for jødene. For det var i ødemarken at Israel var blitt dannet som paktens folk til Gud på veien til det lovede land. I tillegg brakte ødemarken frem håpet for Israels fremtid, en ny eksodus, hvor Gud skulle befri folket fra de nåværende undertrykkerne slik Han hadde befridd dem fra farao for lenge siden. Profetene hadde forkynt at Gud skulle føre folket tilbake til ødemarken for å fornye pakten med dem.

Les mer «Preken: 2. Søndag i advent A» →

Ved begynnelsen av adventstiden bør vi ta oss tid til å forstå betydningen av advent og dens budskap om at Gud er på vei til oss. For oss er det en formaning om å være forberedt og våkne.

At Gud er på vei til sin verden var en forutanelse som stadig ble sterkere i den gamle paktens tid. Den gangen ventet de seg endetiden med Messias komme. Johannes døperen hadde en umiddelbar forutanelse. Hans oppgave var å berede veien for Herren i ørkenen og forkynne en avgjørende dom: «Øksen ligger alt klar ved roten av trærne» (Luk 3,9). Det som måtte komme etter ham er Guds siste inngripen i historien. Skjønt det ble annerledes enn han hadde tenkt ved at Guds Sønn som ble menneske, forsonet verden med Gud gjennom sin død og oppstandelse og som skapte Kirken som rommet hvor vi møter den kommende Guds nåde og barmhjertighet.

Dagens tre tekster er alle rettet mot at Gud kommer. De vil vekke oss opp av likegyldighetens søvn, minne oss om å vente beredt på Herren med brennende fakler eller med olje i lampene. Paulus er spesielt påtrengende i den andre lesningen: man kan avlese i den tid man selv har fått, at Gud nærmer seg, gjennom vår omvendelse kommer Gud oss nærmere.

Les mer «Preken: 1. Søndag i advent A» →

Skiltet som er satt over vår Herre Jesus Kristus er korrekt selv om det var ment som en hån. Han er i sannhet jødenes konge. Men dette kunne de ikke begripe. Men han er ikke bare jødenes konge, han er konge for hele verden fordi han er en konge av en annen verden. En annen verden som er Guds verden. Og derfor er han også konge over vår verden fordi vår verden er skapt av Gud.

Herrens kongedømme er i Guds rike, det riket som lever usynlig tilstede i alle de døpte og som en gang vil bli synlig for alle. Det er synlig for alle dem som tas inn i Guds evige rike.

Den ene forbryteren forstod mer enn de fleste som var tilstede. Han ber om at Herren må huske på ham når han kommer med sitt rike. Han er åpen for Herrens messianske betydning.

Les mer «Preken: Kristi Kongefest C» →

Ser vi på vår verden av i dag, er det ikke vanskelig å oppdage det aktuelle i Kristi ord i dagens evangelium. Hva evangelisten overleverer oss fra den gangen kunne like godt vært en beskrivelse av vår egen tid.

Hvor er vi i dag? Russland har angrepet Ukraina på den mest grusomme og forbryterske måte som først og fremst går utover sivilbefolkningen. Men der er også mange andre forskjellige kriger og uroligheter. Folk reiser seg mot et annet folk, der er borgerkriger i enkelte land. Vi hører om naturkatastrofer som jordskjelv, flom, tørke, hurikaner, vulkanutbrudd og annet.  Mange steder lider menneskene under hungersnød og sykdommer. Sett i en helhet, skjer det uten tvil mange forferdelige ting. Men betyr det at tidenes ende nærmer seg?

På et slikt spørsmål kan vi svare både ja og nei. Ja, fordi vi som kristne alltid skal leve som om vi venter en snarlig slutt på denne virkeligheten og Kristi gjenkomst. Nei, fordi ingen, heller ikke Sønnen, kjenner timen, kun Faderen. Det finnes ingen mulighet å regne seg frem til et tidspunkt, heller ikke ved hjelp av Bibelen. Det finnes ingen skjulte budskap som noen utvalgte skulle kjenne til.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret C» →

Saddukeerne trodde ikke på oppstandelsen fra de døde. De tilhørte en aristokratisk presteklasse. I sin lære bygget de utelukkende på Mosebøkene og der kunne de ikke finne noe skrevet om en oppstandelse. Derfor ville de nå prøve hva Jesus hadde å si til dette. Episoden skjedde i Jerusalem etter Jesu inntog, altså like før hans korsfestelse. De forskjellige grupper som hadde bygget opp en sterk motstand mot ham søkte etter en mulighet til å få ryddet ham av veien. De ville gjerne få tatt ham på en eller annen feil i troen eller læren.

Eksemplet de gir Jesus var teoretisk mulig den gangen. Saddukeerne synes nok de hadde tenkt ut et svært så utspekulert eksempel med de syv brødrene, kvinnen som ble enke gjentatte ganger og barnløsheten i hvert ekteskap.

Nå ville de gjerne vite hvordan Jesus forestilte seg det evige liv i forhold til det jordiske. De tenkte tydeligvis at det himmelske livet ville være mer eller mindre identisk med det jordiske, som en direkte forlengelse. Men svaret til Herren, viser at oppstandelsen ikke er en slik forlengelse av det jordiske livet, men noe helt nytt.

Les mer «Preken: 32. Søndag i kirkeåret C» →

Kan en regnskapsfører manipulere regninger? Ja, det kan han. Da blir han sparket og kanskje politianmeldt. Det kan bli en skandale. Hans sjef vil neppe prise ham for hans «store klokskap».

I lignelsen vil ikke Herren prise forvalterens svindel, men hans konsekvente måte å gå frem på, at han på slutten forstod den kritiske situasjonen og handlet deretter. Den kloke forvalteren er egentlig egoistisk og korrupt … men også klok fordi han i denne situasjonen tenker på regnskapets dag. Forvalteren vet hva det kommer an på for å komme seg helskinnet fra bedrageriet. Herren konkluderer slik: også vi må vite hvordan vi tar våre valg. Rikdom kan forderve. Det dreier seg om å prioritere fordi vi alltid har å gjøre med det materielle, med rikdommen. «Ingen slave kan tjene to herrer».

«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon», sier Herren til slutt. Hvorfor Gunnes oversetter ‘Mammon’ med ‘pengene’ vet jeg ikke. Begrepet kommer fra arameisk og beskriver de materielle goder eller rikdom, altså mer enn penger.

Les mer «Preken: 25. Søndag i kirkeåret C» →

I dag har vi hørt tre berømte og skjønne lignelser. I disse møter vi evangeliets sentrale budskap: Gud vil ut ifra en uutgrunnelig kjærlighet vinne tilbake menneskene som har forvillet seg. Gud følger etter dem, tar de kjærlighetsfullt imot og gleder seg meget, når Gud har funnet dem igjen. De tre lignelsene: om det bortkomne får, den tapte mynten og den bortkomne sønnen utdyper alle denne grunntanken; men sammenligner man dem, er det klart at lignelsen om den bortkomne sønnen er et høydepunkt.

Det er mer glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over niognitti rettferdige, som ikke har noe å angre. For Kristus er det viktigere å lete opp de fortapte, enn å sørge for andre mennesker, «de rettferdige», som ikke trenger bot og forsoning. Dette stemmer med det han har sagt noe tidligere: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere.»

Det er hemmeligheten bak Kristi kjærlighet til synderne. Slik følger han Guds vilje om å redde de foraktede og syndige. Det kan riktignok virke rart med tillegget om de rettferdige som ikke trenger omvendelse, fordi han er egentlig overbevist om at alle mennesker synder og trenger omvendelse. Det er en måte å provosere dem på som regner seg som «rettferdige» og tilbakevise deres tenkning.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret C» →

I dag vil Herren lære oss hvordan en som tilhører Guds rike bør være ydmyk i møtet med andre. I stedet for å tro at man bør få stille seg fremst og innta den første plassen er det riktigere å holde seg tilbake og heller innta den siste plassen. Men ydmykheten i dette, er ikke å gjøre det ut ifra en beregning om at verten vil så komme og by oss en bedre plass.

Nei, vi stiller oss på den siste plassen fordi vi følger rådene om at: «enhver skal akte den andre høyere enn seg selv», og at vi skal «overgå hverandre i gjensidig aktelse». Men hvordan gjør vi det? Her kan vi se på en gammel katolsk tradisjon for riktige holdninger.

Vi kan arbeide i oss selv, med en innstilling hvor vi tenker at den andre ikke har misbrukt Guds nåde så meget som vi har. Hvordan kan det se ut?

Hvordan den andre benytter seg av Guds nåde har vi ikke rett til å bedømme, selv om det kan være fristende. Nei, vi kan bare se på vårt eget bruk av nåden. Lever vi det Gud vil av oss? Er vi der Han vil ha oss? Eller må vi fortsette å arbeide med oss selv ved hjelp av Guds nåde? Slike spørsmål er ikke ment å forlede oss til å se ned på oss selv, men å søke og være ærlige i synet på oss selv.

Les mer «Preken: 22. Søndag i kirkeåret C» →

Denne søndagens tekster dreier seg om frelsen. Frelsen er Guds gave til menneskene som Gud gir fritt. Guds kjærlighet er slik at Gud ønsker at mennesket skapt i Guds bilde ikke skal forbli i intet men kunne sette seg til bords hos Gud i Guds rike.

Bakgrunnen for dette møter vi allerede i den første lesningen. I en visjon ser Jesaja hvordan Guds utvalgte folk Israel lykkes i å være et eksemplarisk folk og folkeslagene vil strømme til Guds hellige fjell i Jerusalem for å prise Herren.

Vi vet at Israel ikke helt lykkes å bli det eksemplariske folk Gud ønsket, så derfor sendte Gud sin enbårne Sønn for å rette opp dette. Men Sønnen møter en motstand og må sorgfull slå fast at de første skal bli de siste. De vil ikke erkjenne Messias, sin frelser. Mens mange av de siste gjør det og kan dermed bli de første til å tre inn til det himmelske gjestebud. De vil komme «fra øst og fra vest, fra nord og fra syd», med andre ord fra alle verdens folkeslag. De utvalgte er de som tilhører den nye pakten i Jesus Kristus.

Les mer «Preken: 21. Søndag i kirkeåret C» →

Johannes får i et herlig skue se Guds tempel åpne seg i himmelen. Her får han se Paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid. Paktens ark som ble laget ved Sinais fot og som hadde blitt båret gjennom ødemarken og til slutt fått sin plass i templets aller helligste, templets tabernakel. I arken lå stentavlene som loven var skrevet på, Arons stav og en krukke med manna. Kjerubene med sine vinger på lokket, ble sett på som en trone for Guds nærvær, eller som Guds fotskammel for den himmelske trone. Templets tabernakel rommet Guds nærvær.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes ser paktens ark i sammenheng med kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode». Han ser den nye Paktens ark, kvinnen som fødte Guds Sønn, Maria. I sitt skjød på sin vei gjennom Judea bærer hun Guds ord som er blitt kjød (den nye og levende tavle). Sønnen er den nye yppersteprest (den nye Arons stav, men i Melkisedeks evige prestedømme), og brødet fra himmelen (det nye manna).

Les mer «Preken: Marias opptagelse i himmelen» →