Når Herren er reist opp på korset, blir han gjennomsiktig for Faderen. Bare gjennom ham og ved å vende blikket opp på ham, kan vi se Faderen. Korset blir her betraktet i sin storhet og opphøyethet, ikke som lidelsens sted. I det vi ser opp til den opphøyede Herre, blir våre synder tatt bort. Synden blir ikke slettet ved at man ser på den, men ved å se på renheten som trekker oss opp. Kontemplasjonen av renheten er det som renser, renheten som en vei til kjærlighet. Renheten er aldri til for seg selv.

Å være fri fra synd er ikke et sted hvor man kan bli stående, men er alltid en vei som man går på, som man går vekk fra seg selv på: veien fra vårt slangebitt til den frelsende Gud.

Les mer «Preken: 4. søndag i fastetiden» →

Hvordan kommer vi til Gud? Dette spørsmålet synes ikke å ha noe med dagens evangelium å gjøre. Her dreier det seg ikke om å søke Gud, men om Kristi klare og utvetydige kritikk av misforholdet i driften av templet.

Muligens kan det passe oss på en måte med en rasende Kristus som feier bort alle fra tempelplassen. Det er ikke oss han gjør det mot. Vi kunne kanskje se det som en inspirasjon til å kritisere ting vi synes er feil i Kirken. Det kunne være en kilde for å legitimere kritikk.

Les mer «Preken: 3. søndag i fastetiden» →

I evangeliet møter vi den vakre scenen hvor Herren åpenbarer sin herlighet foran tre av apostlene, Peter, Jakob og Johannes. Kirken setter denne teksten i fastetiden sammen med Guds prøve av Abraham.

I Herrens forklarelse på fjellet viser Faderen hva Hans egen Sønn som Han har kjær i virkeligheten er. Sønnen som Han vil gi hen til menneskene og for dem. Sønnen vil bli det egentlige og eneste offer.

Les mer «Preken: 2. søndag i fastetiden» →

Jeg oppdaget nå at jeg glemte å legge ut prekenen til første søndag i fastetiden:

”Tiden er inne, og Guds rike er nær”. Med disse ordene begynner vår herre Jesus Kristus sin forkynnelse. Han kaller de som hører dem til å vende om og tro på evangeliet. På askeonsdag oppfordret liturgien oss til det samme.

Lesningene setter disse ordene inn i et spesielt perspektiv. Begge beretter om Noah hendelsen. I den første lesningen får vi referert pakten Gud inngår med Noah etter at storflommen er over og verden er blitt renset og fornyet. Regnbuen blir tydet som tegnet på pakten og Guds løfte om at vannet aldri igjen skal bli til en storflom.

Les mer «Preken: 1. søndag i fastetiden» →

Vi trer inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut for dagen skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg i grunnen om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Det skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Les mer «Preken: askeondag» →

Gud bærer frem et stort løfte ifølge profeten Jesaja, Han skaper noe nytt. Verdens og livets Herre legger en ”vei i ødemarken og stier i ørkenen”. Er Gud blitt trettet av sitt folks synder, så blir Han ikke stående ved det, men imøtegår det aktivt og utsletter folkets misgjerninger for sin skyld.

Her møter vi et gudsbilde vi møter igjen i vår herre Jesus Kristus. I Jesus Kristus er Gud endelig kommet for å søke det fortapte, det fortvilte, det syndige og helbrede det gjennom sin tilgivelse. Kanskje blir Guds tanker mest synlige i Herrens ord om at der hersker mer glede i himmelen over en synder som omvender seg, enn over 99 rettferdige som ikke trenger omvendelse. Det å få tilgi en synder som omvender seg, er noe Gud gleder seg over.

Les mer «Preken: 7. søndag i kirkeåret» →