Advent – Søndagsbladet 021218

Kjære menighet,

«Våk og be hver tid og stund» er Herrens oppfordring til oss i dag, den første søndagen i advent. Vi går inn i adventstiden for å forberede oss til å feire jul. Men sammenhengen oppfordringen er satt i kan synes å være helt fremmed for det advent og julen handler om.

Det nye kirkeåret begynner med å se på Herrens gjenkomst i stedet for hans kommende fødsel. Med det ønsker Kirken å lære oss noe som kan virke uvant på oss: vi bør se julen, Herrens første komme og verdens dom, Herrens gjenkomst, i en indre sammenheng.

Den Hellige Skriften, Bibelen, forteller oss på flere steder at med Kristi menneskevordelse begynner endetiden: Gud sier sitt siste ord. Spørsmålet fra nå av er om mennesket lytter til Ordet eller lukker sitt øre og sinn for det.

Det siste Ordet, som setter sin fot på jorden i julen, «skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel» ifølge Lukasevangeliet, med «en kraft som trenger dypere enn det skarpeste tveeggede sverd, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker; det dømmer hver bevegelse, hver tanke i hjertets innerste. Det finnes ikke den skapning som unngår hans blikk, alt ligger nakent og åpent for øynene på ham som vi skal stå til ansvar for» beskriver Hebreerbrevet.

Guds menneskevordene Ord er krisis, skille: det kommet til verdens redning; men den som «forkaster meg, og ikke tar imot mine ord, har allikevel sin dommer: Det er det budskap jeg har forkynt, som skal dømme ham på den ytterste dag» hører vi i Johannesevangeliet.

Det vi anser som et stort mellomrom mellom jul og dommedag, er ikke noe annet enn den tiden vi har fått til å bestemme oss. Mange kommer til å si ja, men der er også de som kommer til å si nei innenfor den fristen vi har.

Det er nok betegnende at ved det første spørsmålet etter den gamle Paktens etterlengtede frelser i Herodes palass, ble hele Jerusalem skremt og urolig. Og allerede den tredje dagen etter jul minnes vi de myrdede barn.

Allerede ved begynnelsens av Herrens virke blir det besluttet å ta livet av ham (Mk 3,6). Han er ikke kommet inn i verdenshistorien for å bringe fred, men sverdet (Mt 10,34).

Julen er på ingen måte en sødmens fest, nei, den er Guds kjærlighets avmakt som først gjennom døden inn i oppstandelsen kommer til å vise sin enorme makt.

For vår prøvelsestid gjelder bestandig ordet «Våk og be hver tid og stund». Hele vår tid skal være advent. Denne spesielle tiden av kirkeåret hvor vi forbereder oss til å feire jul ved å være nøysomme, ved å faste, ved å skrifte, er ment å vekke en indre glede i oss over Frelserens fødsel. Men det er ikke ment å bare skulle leves for å feire jul, nei det bør være en holdning vi alltid har, fordi vi ser frem med glede og spenning til Frelserens gjenkomst.

«Våk og be hver tid og stund». La oss la disse ord prege de få ukene frem til jul fremfor alt mas og kjas for å forberede jul. De kan hjelpe oss til å finne frem til en sann juleglede og takknemlighet over Frelserns komme.