Kjære menighet,
advent er en mariansk tid hvor vi venter i en voksende glede på Frelserens fødsel. Vi kan forestille oss hvor stort det hele som skjer den unge Maria må ha vært for henne. Engelen Gabriel kommer med varsel om at hun skulle bli mor til Guds Sønn, at hun er utvalgt av Gud til å være Gudsføderske (Theótokos). En meget vis avgjørelse av Gud for at Sønnen skulle kunne fødes som et menneske i full betydning av ordet.
Menneskeheten var planlagt å skulle frelses ved at Gud selv i Sønnen skulle tre inn i den menneskelige naturen for å restaurere den. Slik én, Adam, hadde ført hele menneskeheten inn i synden gjennom sin ulydighet mot Gud, skulle én, Kristus, føre menneskeheten ut av synden gjennom sin lydighet til Faderen.
Men Sønnen skulle fødes av en kvinne av menneskeheten med vanlige foreldre, i følge tradisjonen med navnene Joakim og Anna. Hvordan skulle Sønnen da kunne fødes inn i menneskeheten uten å være en del av menneskehetens arvesynd? Det kan kun forstås gjennom ved å betrakte Den Hellige Ånds vare og kloke handling.
Maria viste seg for Bernadette i Lourdes og presenterte seg som Den ubeflekkede unnfangelse. Her åpenbarer Maria sin dype sannhet sjenket henne av Gud, ikke for hennes, men for Sønnens skyld. Slik og kun slik kunne Gud tre inn i vår virkelighet som sann Gud og sant menneske i Sønnen. En person i to naturer. Lik oss i alt bortsett fra i synd. Synden er en umulighet for Sønnen som er i enhet med Faderen i Den hellige Ånd. Advent, jul, menneskevordelsen, inkarnasjonen, alt er Treenighetens felles prosjekt. Alt åpenbarer Guds herlighet. At Sønnen senere blir gjort til synd, slik Paulus mystisk innser det, ligger ennå langt foran ham.
Finnes det noe herligere bilde enn den gravide Maria som bærer frem Guds Sønn? Kan man forestille seg en dypere og mer konkret forbindelse mellom et menneske og Gud? Hvordan kan protestantene være så kjølige mot den kvinne som har levd mysteriet dypere enn noen annen person og som gjemte alt dette i sitt hjerte? Et hjerte som i dag lever i Guds himmel. Kan man virkelig la være å elske og ære henne?
Johannes Døperen hoppet av fryd i sin mor Elisabeths skjød da de to gravide kvinnene møttes. Forløperen, stemmen i ørkenen, møtte sin frelser allerede før fødselen. Hvilken nåde er ikke dét?
Hvordan kan vi la være å respektere det ufødte liv med den største frykt og beven? Fra unnfangelsens øyeblikk er ethvert menneske en person, som bare kan bæres frem. Når ikke den ufødte personen fødselen, får det bare skje ved Guds hånd. All annen grunn er umenneskelig og forkastelig. Hvordan skal en menneskehet ha det ringeste håp om humanitet dersom den svakeste eksistens fjernes?
Nei, la oss senke oss ned i den dype gleden av forventningen om Guds Sønns fødsel og la blikket hvile i adventskransens flakkende lys og la oss bevege av den utrolig vakre veien Gud har valgt for å nå oss. En skjønnhet som sprenger all menneskelig forestilling om skjønnhet. Finnes det noe mer vakkert enn Gud?
P. Arne Marcos Blogg 