Kjære menighet,
I dag, søndag den 16. desember, er jeg i Kloster Arnstein for å være med på å feire den siste messen for vår orden i klosterkirken. Messen er samtidig med høymessen i Mariakirken. Kloster Arnstein var det første klosteret vi overtok i Tyskland da det ble tillatt å etablere ordener igjen etter den første verdenskrigen. Allerede i 1841 hadde den første fra Tyskland trådt inn i vår orden og da krigen var over var det rundt 200 tyske medlemmer i ordenen. Kloster Arnstein fikk vi i 1919 og avtalte å pakte det for 99 år fra bispedømmet Limburg.
Klosteret ligger rundt 30 kilometer fra Rhinen ved landsbyen Obernhof ved elven Lahn. Klosteret var først en borg i middelalderen, bygget en gang i det 10. århundret. En undersøkelse av takbjelkene i klosterets refrektorium (spisesal), viser at de ble hugget på 900-tallet og rommet var nok riddernes sal. Da ekteparet grev Ludwig av Arnstein og hans hustru Gyda var barnløse, ble borgen bygget om til kloster og gitt til Premonstrantenserne. Kirken ble påbegynt i 1139 og fortsatt er de eldste delene i kirken og klosteret fra den tiden.
Grevskapet var stort. Det strakte seg i hvert fall de 30 kilometerne fra Obernhof til Rhinen og 30 kilometer oppover Rhinen. Et område på minst 900 km2. I dette området lå det 600 gårder under greven som senere lå under klosteret. Befinner man seg ved klosteret eller ved Rhinen, kan man tro at det er et fjellandskap rundt en. Men i høyden er det store og heller ganske flate jordbruksområder. Det er elvene som har skåret seg ned i landskapet og dannet daler.
Klosteret slik det fremstår i dag, har byggemasse fra 1100-tallet frem til 1700-tallet. Da vi overtok det, hadde det stått tomt i rundt hundre år, så det var meget som måtte gjøres for å sette klosteret i stand igjen. Tidlig ble det bestemt at en av klosterets oppgaver skulle være valfartsvirksomhet. Derfor ble det satt inn en spesiell JesuHjerte fremstilling i hovedalteret hvor Kristus møter pilegrimen med utstrakte armer. Etter hvert begynte man å bringe pilegrimene til klosteret med ekstratog som kom fra ulike steder i Tyskland på søndager i sommermånedene.
Under den andre verdenskrigen var det ikke mulig å fortsette valfartene. P. Alfons Spix SSCC som var superior da krigen brøt ut, lot polske tvangsarbeidere få være med i klosterets messer og gav dem frokost ved porten etter messen. Dette likte ikke Gestapo og han ble advart i 1941 mot å gjøre dette. Men han kunne ikke la sin nestekjærlige gjerning være, så den 19. november samme år ble han arrestert og sendte ham etterhvert til konsentrasjonsleiren i Dachau. Her døde han den 9. august 1942. En minnetavle over ham og hans gjerning er hengt opp ved klosterkirkens inngang. På veien dit er det dessuten lagt ned en av de såkalte snublestenene med hans navn og datoer på.
Da jeg trådte inn i ordenen i 1983, hadde vi novisiatet i Kloster Arnstein. Vi var seks stykker som begynte sammen. Novisiatet er et innføringsår i ordenslivet som er monastisk bygget opp. Den gangen var vi 22 i klosteret. I de siste årene har det bare vært fem som har bodd og virket der. I min studietid og årene som kapellan, hadde vi også en årlig ungdomsvalfart til klosteret hvor rundt 250 var med og gikk godt og vel 30 kilometer fra Lahnstein til Arnstein. Den 7. april 1990 ble jeg viet til prest i klosterkirken av biskop Gerhard Schwenzer.
Jeg har mange gode minner fra klosteret som jeg er takknemlig for å ha.
P. Arne Marcos Blogg 