Det er et vitne til Herrens død på korset som er den første til å stadfeste at Jesus fra Nasaret i sannhet er Guds Sønn. Det er en offiser, en hedning, som bekjenner sannheten. Hva var det som beveget ham til det?

Markus skriver at han stod rett overfor Kristus og så hvordan han døde. Med andre ord er det snakk om offiseren som har ansvaret for korsfestelsen og som sikkert har korsfestet mange. Det kan være måten Jesus oppgav livet sitt på som vekket troen i ham. Jesus utstøtte et høyt rop da han utåndet. Vanligvis døde en korsfestet av kvelning eller utmattelse, uten luft i lungene. Det vil si det vanlige var å dø i temmelig stillhet. Men kraften i Jesu lunger som gjorde det høye ropet mulig, kan være grunnen til offiserens ord. Jesus døde på en helt annen måte enn det som var vanlig på korset.

Offiseren hadde vært til stede hele tiden og hadde sikkert fått med seg alt som skjedde med Jesus. Kanskje han hadde fått vite om dommen og hørt hva som ble sagt om ham før de kom frem til Golgata. Nå er han vitne til noe helt ukjent og nytt for en som dør på et kors. Hva han så, vet vi ikke. Men det må ha beveget ham sterkt. Han må også ha følt at det som hadde blitt sagt om Jesus ble bekreftet i måten han døde på.

Derfor kunne han forkynne: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!». En hedning hadde forstått Jesu fulle og hele sannhet. Hvem vet om han ikke etter hvert ble et medlem av den tidlige kirken, særlig etter at oppstandelsen ble kjent.

Herrens lidelseshistorie vil åpne våre hjerter for hans sannhet og hans offer for vår frelses skyld. Et offer som er nærværende i hver messe vi ferier. La oss derfor i hans legeme og blod gjenkjenne at Jesus i sannhet er Guds Sønn.

Jesus befinner seg i en lengre samtale med Nikodemos. For å hjelpe ham med å forstå hvordan Jesus vil åpenbare Faderen og skjenke oss evige frelse, bruker han en hendelse fra folkets vei fra Egypt til det lovede land. En hendelse som Nikodemos sikkert kjente meget godt fra Skriften.

Menneskesønnen skal bli løftet opp slik som Moses gjorde i ørkenen med slangen. I ørkenen hadde folket atter en gang klaget sin nød og som en straff, men også som en vekker, kom det mange giftige slanger inn i folkets leir. Da angret de sine synder og husket på Gud. De bad Moses om forbønn for dem og Gud bad Moses om å lage en slange av bronse og feste den på en stang. Når den enkelte så på det symbolske tegnet på konsekvensen av sin synd, ble vedkommende reddet.

Det Jesus gjør, er å peke på sin død på korset. Den som i tro ser på den korsfestede som konsekvensen av menneskehetens synd, blir forvandlet og gitt evig liv. Troens blikk ser gjennom tegnet til den åndelige virkeligheten.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden B» →

Vår tid er full av idealer og forestillinger. Blant dem er forestillingen om hvordan vi har å være. Stadig vekk blir vi konfrontert med et eller annet idealmenneske. Man må se slik eller slik ut. De sosiale mediene viser en form for standard som mange forsøker å etterligne. Mange gjennomgår store kvaler og smerter for å oppnå denne angivelige skjønnheten. De bruker operasjoner for å forandre seg til de får sin drømmekropp. Av og til kan dette bare oppnås ved å implantere eller sprøyte inn kunststoffer i kroppen, noe som ikke ser ut til å virke skremmende på dem i det hele tatt. Det som er negativt ved alt dette, er at medisinske fagkrefter blir bundet opp i menneskers higen etter forgjengelig skjønnhet.

I dagens evangelium hører vi også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Kristus blir forvandlet foran øynene til Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet lyser bokstavelig opp. Sannheten som til og med blir bekreftet av Faderen i himmelen.

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden B» →

Fastetiden er en nådens tid, en tid Kirken gir oss for å la oss fornye og fordype vår relasjon med vår herre Jesus Kristus og vår Gud. Tekstene Kirken har valgt ut for denne tiden, skal vekke oss, inspirere oss, åpne oss, undervise oss i vår etterfølgelse av vår Herre. Men de skal også understreke for oss hvem Jesus i sannhet er, nemlig Kristus, Guds salvede, Guds Messias.

«Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om, og tro på Evangeliet!». Med disse ordene begynner vår herre Jesus Kristus sin forkynnelse etter at han har blitt prøvet gjennom Satans fristelser. De 40 dagene i ødemarken kan vi forstå som en fastetid, en forberedelsestid for Herrens offentlige virke.

Dagens lesninger setter Herrens ord inn i et spesielt perspektiv. Begge beretter om Noah hendelsen, en hendelse som kan forstås som en annen form for fastetid som fornyet jordens åsyn.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden B» →

Denne gangen har jeg ikke skrevet noen preken. Men jeg har noen tanker til dagens evangelium på EWTN som man kan høre på: https://www.evangelieforklaringer.no/episodes/evangelieforklaringer-askeonsdag

En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium forteller oss hvordan menneskene søkte til Jesus og hvor krevende hans virke er blitt. Han vet nok at hans tilmålte tid er kort, så han må bare stå på. Han skal samle Israels spredte får som i datidens politiske og åndelige situasjon er en oppgave som synes umulig å gjennomføre. Men han gir så meget av sine krefter han kan til den enorme oppgaven. Gjennom Markus evangeliet møter vi flere oppsummeringer av hans vandringer, forkynnelser, helbredelser, demonutdrivelser og i enkelte tilfeller oppvekkelser av døde. Herrens messianske oppdrag krever alt av ham.

Vi hører han helbreder Simons svigermor. Mens han er i huset, samles «hele byen» utenfor. Han får ikke meget tid til hvile og etter at sabbaten er over ved solnedgang, kaster han seg i gang med sine gode gjerninger.

Tidlig om morgenen neste dag forsøker han å finne en tid for seg selv for å be, men det varer ikke lenger før han blir funnet og bedt om å fortsette sitt virke. «Alle leter etter» ham. Han unnes ingen hvile.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret B» →

Det kan være vanskelig for oss å forestille seg at de fire disiplene Simon, Andreas, Jakob og Johannes med en gang lot alt ligge da Kristus oppfordret dem til å følge ham. Etter vårt skjønn er det ingen vanlig måte å reagere på. Det går imot psykologiens erfaringer. Bare fordi en ukjent kaller, gir man ikke opp alt man har og gjør.

Men vi kan gå ut ifra at Kristus ikke var så ukjent. De to brødreparene som han gjorde til sine disipler ved Genesaretsjøen hadde nok hørt om ham på forhånd. De hørte til kretsen rundt Johannes Døperen. Han hadde gjort dem oppmerksom på Jesus fra Nasaret og han hadde snakket om ham. Deres skritt i Kristi etterfølgelse var forberedt.

Likevel var det noe plutselig over deres avgjørelse. De blir revet ut av sine hverdagslige forpliktelser og bindinger. Det var ikke bare en lengre prosess, fordi det nye som Herren bringer inn i verden, bryter inn i deres liv utenfra.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret B» →

Et navn er viktig. Navnet markerer personen. Vi tror at Gud kjenner oss alle ved vårt navn. Og det er godt. Men vi derimot kan ofte ha vanskelig for å huske navn. Selv om vi mener det godt, selv om vi er interessert i en annen og vi husker en del personlige detaljer, navnet kan være glemt. Ansiktet, jo, det kan vi huske. Men hva var det du het? Vi kan snakke sammen uten å måtte komme inn på det pinlige å måtte avsløre at jeg har glemt navnet. Alle ønsker vi selvfølgelig å bli gjenkjent også ved vårt navn. Hvis andre ikke husker navnet vårt, kan vi føle oss fornærmet.

Gud kjenner hver enkelt ved sitt navn, helt og fullt, intimt, bestandig. Ingen av oss blir noen gang ignorert av Gud: lik fuglene under himmelen og alle skapte ting, vi er for bestandig i Guds minne, under Guds beskyttelse (Mt 10,29). Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud det vet. Selv personen som ikke har noen spesiell betydning i sin nestes øyne, selv den fødte taper som lever i skyggen av depresjoner det meste av tiden – de er verdifulle i Guds øyne, kanskje mer verdifulle enn vi aner.

Les mer «Preken: 2. Søndag i kirkeåret B» →

Mørket hviler over Jerusalem, nyheten om at jødenes konge er født vekker ingen glede. Tvert imot vekker nyheten en dyp uro hos de mektige. Det er fremmede som har kommet til Jerusalem og som blir tatt imot av kong Herodes i hans palass. Mørket i kongens hjerte skjuler seg bak ordene om at han vil dra å hylle barnet. I stedet iverksatte han noe senere et mord på alle guttebarn under to år i Betlehem i håp om å kunne kvitte seg med denne farlige kongen.

Stjernetyderne hadde fulgt stjernens lys for å finne frem til det sanne lyset i en stall i Betlehem. Lyset de søker, er ikke et jordisk lys, men lyset fra himmelen slik Jesaja beskriver det i den første lesningen: «… over deg stråler Herren frem, hans herlighet åpenbares for deg». Det er den herligheten vi feirer i dag, barnet i krybben er svaret på Jesajas opprinnelige visjon for Jerusalem. Herren tilhører det nye Jerusalem, det himmelske Jerusalem, byen badet i Guds lys.

Herrens komme åpner for hedningenes vei til det nye Jerusalem. Med Kristus åpnes de gamle grenser, ja, de sprenges ut til det langt større, til Guds universelle frelsesvilje. Alle folk kalles til å se frelsen, til å se lyset.

Les mer «Preken: Herrens åpenbaring» →