Vi lever i en samtid som til de grader har vendt seg til at mennesket selv er i stand til å ta hånd om alle ting. Fremskritt er et mål for utvikling og vi går utfra at alt vi gjør hele tiden utvikler seg til det bedre, skjønt slik tenkning har en blind side. Riktignok har vi sikkert gjort meget, særlig i forrige og i dette århundret, som har gjort livet bedre og rikere for mange, men vi vet så altfor godt at utviklingen også har en annen side. Det er nok av hendelser, som gjør oss oppmerksomme på at vi ikke er allmektige, at vi ikke formår å løse problemer uten å skape nye andre steder.

Dagens tekst fra Markusevangeliet vil vekke oss opp av en for selvsikker holdning overfor menneskets muligheter. Tross alle menneskelige ytelser, tross alt som har skjedd de siste århundrer, vet vi troende om en annen sammenheng i vår verden. Vi vet at vår verden ikke bare er et resultat av våre krefter, men også er en gave fra verdens skaper, fra Gud. Vi advares i dag mot å være blind for denne dypere sannheten i virkeligheten.

Det er jo ikke slik at det vi tror er riktig for oss, fordi vi har bestemt oss for å tro slik, akkurat som mange andre har en annen tro eller mangler tro. Nei, er vårt trosinnhold sant, er det sant for hele verden, uavhengig om den enkelte er i stand til å se og akseptere det.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret B» →

På vår vei gjennom livet møter vi flere ganger budet om at vi skal elske Gud, vår neste og oss selv. Vi hører det og vi vet samtidig hvordan det er med kjærligheten hos oss. Kanskje føler vi oss lite tilfredse med oss selv. Vi begynner å gruble og synes kanskje at vi mangler en god del kjærlighet. Elsker vi virkelig Gud? Eller hva betyr det egentlig å elske Gud, sin neste og seg selv? Spørsmål som dukker opp i oss …

Men man skal ikke svare for raskt eller lett på slike spørsmål. Det er nok en del av en lang livsprosess å vokse og modnes i kjærligheten. Jo eldre vi blir, jo mer vi forstår av livet, jo mer vi erfarer, kan det være lettere å elske, eller kanskje det er omvendt, at det blir vanskeligere. Dette til tross for at vi vet at kjærlighetsbudet er det sentrale budet Herren har gitt oss.

Den hellige Maximilian Kolbe kan hjelpe oss på veien. Han sa en gang: «Ingen kan tvinges til kjærlighet. Bare kjærligheten selv kan vekke kjærlighetens gjengjeldelse. Slik ønsket Gud å erobre mennesket. Å tenke over hvordan Gud elsket oss er den beste veien for å elske Gud».

Les mer «Preken: 31. Søndag i kirkeåret B» →

Den blinde Bar-Timeus vil gjerne få synet tilbake. Det er motivet i dagens evangelium: å kunne se. Den blinde hører at Jesus kommer med sine disipler og en tallrik skare. Han forstår at nå har han fått en enestående mulighet. Han skriker derfor: «Du Davids sønn, ha miskunn med meg!» 

Folket forsøker å få ham til å være stille, men da roper han bare høyere. Jesus hører det og ber at de lar den blinde komme til ham. Og han spør så den blinde om hva han ønsker at Herren skal gjøre for ham.

Han vil kun dette ene: å kunne se! Denne lengselen etter å se, etter lyset beveger Herren til å helbrede ham. Helbredelsen gjør det mulig for Bar-Timeus å følge Herren.

Vi kan utfra denne hendelsen forstå at lengselen etter lyset er fundamental for å følge Herren: lengselen etter den rette veien som en blind ikke kan finne, lengselen etter veien til Gud. Den som hadde vært uten lys, fant veien hjem.

Les mer «Preken: 30. Søndag i kirkeåret B» →

En fascinerende side ved vår kirke, er at Herren valgte å bygge den på oss svake mennesker. Han fikk bare en relativt kort tid med apostlene og disiplene for å forberede dem på å bli ledere i det nye frelsesfelleskapet Gud ønsker på jorden. Og det er et fellesskap som skulle få i oppdrag å gå ut i hele verden og gjøre alle til Kristi disipler. Altså ikke lenger et fellesskap begrenset til et utvalg folk, men nå et fellesskap som skal nå alle og alle folk, uten unntak.

I deres tid med Herren, skjer det stadig at den menneskelige svakheten bryter gjennom og Herren må tålmodig, men tydelig undervise etterfølgerne hva det kommer til å dreie seg om.

Denne gangen er de to Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes som er frempå. Men de forstår nok ikke hva de ber Herren om. Derfor er Herren tålmodig med dem og irettesetter dem ikke. Men han forteller dem at de ikke vet hva de ber om. De forstår ikke rekkevidden av spørsmålet sitt.

Les mer «Preken: 29. Søndag i kirkeåret B» →

Fortellingen om mannen som ikke ville gi opp sin rikdom og fortellingen om disiplene som har forlatt alt for Kristi skyld, rammer inn Herrens ord om hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike.

Hvem er en slik rik i Herrens mening? Det er den som henger ved sine ting; hvor meget det er snakk om, er ikke saken vedkommende. Det er holdningen det kommer an på. Det kan godt finnes rike mennesker, som ikke er avhengige av sine goder (Herren har sikkert kjent til slike, antageligvis var de kvinnene velstående som hjalp ham med sin formue) og det kan like så godt finnes fattige som ikke er villige til å gi avkall på det lille de har.

Da mannen ikke vil gi avkall på sin formue, snakker Herren først om vanskeligheten, så om det bortimot umulige for en som ikke er villig til å gi avkall, å komme inn i Guds rike ved med bildet på kamelen som går gjennom nåløyet. Men han sier til slutt når han hører disiplenes forferdelse at man må overlate alt til Guds suverene makt.

Les mer «Preken: 28. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.

Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til «ett legeme» og da mannen forlater «sin far og mor» for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til «én ånd».

Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.

Les mer «Preken: 27. Søndag i kirkeåret B» →

I forbindelse med Thérèses fest i dag, bestemte jeg meg for å finne ut hvorfor hun avbildes med roser. Det viser seg at hun avla følgende løfte: «Jeg vil sende ned en regnskur av roser fra himmelen; Jeg vil bruke min himmel til å gjøre godt på jorden». Hun lovet roser som et tegn på at hun hørte forbønnen noen bad til henne. Så mange som ber novenen før hennes festdag den 1. oktober eller ber henne om forbønn i hva det enn måtte dreie seg om, vil roser sett eller mottatt, kunne tolkes et svar fra henne.

Et vitnesbyrd om dette fra 2019 i USA:

Da Theresa Ann Beitz var bare 3 dager gammel, ble hun diagnostisert med en alvorlig hjertefeil og innlagt på barnesykehuset i Cincinnati, Ohio. Pappa Dave og mamma Jennifer Beitz kalte henne Theresa, deres femte barn, til ære for både St. Thérèse og moder Teresa, som de beundret. De stolte foreldrene fikk også vite ved fødselen til deres nye datter at hun hadde Downs syndrom.

«En av våre beste venner ga henne en St. Thérèse-statue som vi plasserte i sengen hennes på sykehuset,» sa Jennifer. De ba også en novene til St. Thérèse for datterens helse. 23 dager gammel fikk Theresa Ann sin første hjerteoperasjon.

Les mer «Preken: Thérèse av Lisieux» →

Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos noen kan opplevelsen av smerte føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på en Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal det ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv.

Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han led. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Den menneskelige lidelsen er gjennom Sønnens død og oppstandelse gått inn i Gud.

Rekkevidden av denne hendelsen er for oss umulig å forstå helt ut, men vi kan fastslå at Gud ikke avskaffet lidelsen gjennom sin Sønn. Men det kan verken bety at Gud ønsker lidelse eller at Gud ikke ønsker lidelse. Gud har vist oss i Jesus Kristis at lidelsene ikke er slutten, men snarere en gjennomgang til herligheten. Hvorfor kan vi spørre oss så lenge vi lever, vi kommer ikke til å finne det endelige svaret. I stedet må vi nøye oss med det faktum at Gud er slik Gud, at det finnes frelse til tross for lidelse.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret B» →

Etter Herrens tale/meditasjon om livets brød, om eukaristien, merker han at mange av tilhørerne har utviklet en dyp motstand mot det han har sagt. De synes det er ikke til å holde ut å lytte til slik en tale. De klarer ikke å åpne seg for Herrens ord om at hans legeme og blod er næring og drikk for det evige liv. De forstår ikke at dette kun vil bli mulig etter oppstandelsen. De ser på ham som står foran dem og føler avsky ved det de hører.

Så etter at mange har gått sin vei i skuffelse, er det naturlig for Herren å spørre de tolv om de også vil forlate ham. De må ta et valg, enten å tro og akseptere den nye pakten i hans legeme og blod, eller å vende tilbake til deres tidligere liv før de møtte Herren.

Apostlene blir stilt overfor et tilsvarende valg som de tolv stammene i Israel blir stilt overfor av Josva i den første lesningen. Josva samler dem i Sikem hvor Gud først viste seg for deres far Abraham og lovet å gjøre hans etterkommere til et stort folk i et nytt land (sml. 1. Mos 12,1-9). Han setter opp en klar utfordring: enten forny deres pakt med Gud eller tjen de fremmede guder i de omliggende nasjoner.

Les mer «Preken: 21. Søndag i kirkeåret B» →

Johannes får i et herlig skue se Guds tempel åpne seg i himmelen. Her får han se Paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid. Paktens ark som ble laget ved Sinais fot og som hadde blitt båret gjennom ødemarken og til slutt fått sin plass i templets aller helligste, templets tabernakel. I arken lå stentavlene som loven var skrevet på, Arons stav og en krukke med manna. Kjerubene med sine vinger på lokket, ble sett på som en trone for Guds nærvær, eller som Guds fotskammel for den himmelske trone. Templets tabernakel rommet Guds nærvær.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes ser paktens ark i sammenheng med kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode». Han ser den nye Paktens ark, kvinnen som fødte Guds Sønn, Maria. I sitt skjød på sin vei gjennom Judea bærer hun Guds ord som er blitt kjød (den nye og levende tavle). Sønnen er den nye yppersteprest (den nye Arons stav, men i Melkisedeks evige prestedømme), og brødet fra himmelen (det nye manna).

Når Lukas beskriver møtet mellom de to kvinnene, Maria og Elisabet og Johannes Døperens reaksjon i sin mors liv, bruker evangelisten språket og bildene fra da kong David brakte Paktens Ark opp til Jerusalem som er oss fortalt i 2 Samuel 6 og 1 Krøniker 15. David bringer arken gjennom Judea opp til Jerusalem og hopper og danser foran arken, kledd i prestelige klær. David og Johannes Døperen tegnes som prestelige skikkelser som gleder seg over arkens ankomst, Guds nærværs sete.

Les mer «Preken: Maria opptagelse» →