Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos noen kan opplevelsen av smerte føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på en Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal det ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv.

Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han led. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Den menneskelige lidelsen er gjennom Sønnens død og oppstandelse gått inn i Gud.

Rekkevidden av denne hendelsen er for oss umulig å forstå helt ut, men vi kan fastslå at Gud ikke avskaffet lidelsen gjennom sin Sønn. Men det kan verken bety at Gud ønsker lidelse eller at Gud ikke ønsker lidelse. Gud har vist oss i Jesus Kristis at lidelsene ikke er slutten, men snarere en gjennomgang til herligheten. Hvorfor kan vi spørre oss så lenge vi lever, vi kommer ikke til å finne det endelige svaret. I stedet må vi nøye oss med det faktum at Gud er slik Gud, at det finnes frelse til tross for lidelse.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium beretter om hvordan Herren helbreder en døvstum. Herren ønsker ikke å gjøre helbredelsen til en sensasjon og tar den døvstumme til siden. Han søker tydeligvis den vanskelige balansen mellom diskresjon og hjelp for folket. Så berører han den sykes ører og tunge før han ser opp til Faderen – hvert under han gjør er Faderens gjerning gjennom ham – det dype sukket viser til at han er fylt med Den hellige Ånd. Den treenige fylden i handlingen gjør at budet «Effata! – Lukk deg opp», virker og den døvstumme blir helbredet.

Folket anerkjenner underet med ordene «Han har gjort alle ting vel …». Ordet ‘vel’ på norsk, er etter min mening dårlig valgt, fordi originalteksten bruker ordet ‘godt’. Med det viser menneskemengden hen til den første skapelsesberetningen om at alt som Gud har skapt er godt. Skapelsen, slik den oppstod ved Guds hånd, er god, meget god. Møtet med Herrens undergjerninger minner folkemengden om denne grunnleggende sannheten.

Les mer «Preken: 23. Søndag i kirkeåret B» →

Gud gav sitt folk en lov for å hjelpe folket å leve slik Gud vil at det skal leve. Her må vi huske på at Gud som skapte mennesket, vet best hva mennesket trenger til liv. Men loven ble også gitt for at landene rundt Israel skulle gjenkjenne i folkets måte å leve og være på, at Gud nettopp er Gud.

Loven springer ut av Guds dype kjærlighet til det folk Gud i fri vilje har valgt for å representere seg for alle folk. Guds kjærlighet vil nå alle folk, men ett folk skulle være et eksemplarisk forbilde for alle de andre. Gud er ikke bare Gud for et folk, men gjennom det ene folket, skulle alle folk finne til Gud. Dette var den positive tanken bak loven, som Moses appellerer til folket å etterleve.

Men i de mange århundrer som hadde gått siden da, hadde meget skjedd og meget blitt forandret. For å rette opp alt igjen, var det at Guds Sønn ble inkarnert og menneske i Jesus fra Nasaret. Dagens evangelium viser oss Jesus i et profetisk lys som en som har autoritet til nettopp å utlegge Guds lov. Som Guds Sønn har Jesus en fullmakt som overgår alle tidligere profeters fullmakter.

Les mer «Preken: 22. Søndag i kirkeåret B» →

Etter Herrens tale/meditasjon om livets brød, om eukaristien, merker han at mange av tilhørerne har utviklet en dyp motstand mot det han har sagt. De synes det er ikke til å holde ut å lytte til slik en tale. De klarer ikke å åpne seg for Herrens ord om at hans legeme og blod er næring og drikk for det evige liv. De forstår ikke at dette kun vil bli mulig etter oppstandelsen. De ser på ham som står foran dem og føler avsky ved det de hører.

Så etter at mange har gått sin vei i skuffelse, er det naturlig for Herren å spørre de tolv om de også vil forlate ham. De må ta et valg, enten å tro og akseptere den nye pakten i hans legeme og blod, eller å vende tilbake til deres tidligere liv før de møtte Herren.

Apostlene blir stilt overfor et tilsvarende valg som de tolv stammene i Israel blir stilt overfor av Josva i den første lesningen. Josva samler dem i Sikem hvor Gud først viste seg for deres far Abraham og lovet å gjøre hans etterkommere til et stort folk i et nytt land (sml. 1. Mos 12,1-9). Han setter opp en klar utfordring: enten forny deres pakt med Gud eller tjen de fremmede guder i de omliggende nasjoner.

Les mer «Preken: 21. Søndag i kirkeåret B» →

For mer enn 25 år siden fikk jeg se et maleri av Francisco Zurbarán (1598-1664) i sakristiet til domkirken i Jerez de la Frontera i Spania. Det gjorde et varig inntrykk på meg: «La niña Maria dormida». Den unge Maria sitter på en stol og lener seg til et bord med høyre arm. På fanget i venstre hånd holder hun Den hellige Skriften. Øynene er lukket og hun har et henført uttrykk i ansiktet med et lett smil om munnen. Det er noe vakkert, troskyldig og rent over den barokke piken på bildet. Men det peker på en dybde i Maria som maleren har fattet.

Maria som var ubesmittet unnfanget, en pike uten synd, må ha hatt en ren betraktning med en spesiell åpenhet for Guds nærvær og kjærlighet. Gjennom sitt Magnificat som hun synger i møtet med Elisabet viser hun en dyp kunnskap i den overleverte Skriften. Hun har en indre forståelse av Gud vil og gjør ifølge Skriften. Hun lever og ånder Skriftens innhold og dybde.

Derfor kan Maria prise Guds storhet og det store Gud har gjort når hun møter Elisabet. Med sitt Ja til å være den ringe tjenerinne har hun åpnet veien for Frelseren, gjort Sønnens fødsel mulig. Aldri har det eksistert en større kvinne tidligere, aldri vil det eksistere en større kvinne igjen.

Les mer «Preken: Marias opptagelse» →

Temaet for tiden er Kristi tale om brød i Johannes evangeliet. Brød mer enn noe annet viser til menneskets behov for mat. Uten mat varer ikke livet lenge. Mat er en nødvendig dimensjon i skaperverket. I mange ulike hendelser gjengitt i både Det gamle og Det nye Testamentet, spiller mat en sentral rolle.

Profeten Elija er lei seg og skuffet, han ønsker å dø. Han hadde allerede vandret en dagsreise ut i ødemarken. Men Gud var ikke enig med hans ønske og valgte heller å styrke ham med et særskilt brød og et viktig vann, levende vann. Brødet og vannet fra himmelen gjorde det mulig for Elija og gå helt til Guds fjell Horeb i Sinai hvor han kom til å møte Gud, ikke i stormen, ikke i jordskjelvet eller i ilden, men i den stille susingen. Det var her Moses hadde møtt Gud og mottatt loven lenge før Elija.

Jesus Kristus viste at han ikke bare kommer fra Gud, men at han er Gud, den levende Guds Sønn. Men mengden av mennesker rundt ham klarte ikke å lese tegnene de så. Som herre over materien hadde han ikke bare mangfoldiggjort brød og fisk for å mette tusenvis, men han hadde også vandret på vannet.

Les mer «Preken: 19. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens tekster åpner for oss kallets plass og betydning i Herrens frelsesverk.

I evangeliet hører vi at Herren begynner å sende ut de tolv han har valgt ut. De skal bli kjent med sendelsesoppdraget som vil være sentralt i den kommende kirken. Han gir dem makt over «de vanhellige ånder». Han delegerer sin messianske fullmakt til dem.

Det å drive ut demoner og salve de syke, er messianske gester. Messias kom for å sette Israel fri, fri fra dets fiender, demonene og sykdom. Da dette er umulig for én mann, lar Herren de tolv få del i denne messianske oppgaven. For at de skal ha tilstrekkelig rom for disse karismatiske gavene, må de leve asketisk. Derfor får de ikke ta med seg «brød eller skreppe, eller penger i beltet». Ei heller mer enn sandaler og én kjortel. Intet bør hindre dem i den messianske bevegelsen de gir seg hen til.

Det avgjørende for dem er oppdraget å forkynne Guds rikes komme, å kalle folket til omvendelse, men ikke om de har suksess eller ikke. Har de ikke suksess, skal de ikke bli stående, men «ryste støvet av føttene» og bare dra videre. De skal ikke oppholde seg unødig på et sted. Det er nok av andre steder de kan dra og forkynne budskapet. Det viktige er å forbli fri for oppdraget.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret år B» →

I dag møter vi Herren i Nasaret, hvor han vokste opp. Han har allerede vært på vei en tid gjennom Galilea og dets omliggende områder. Der hadde han forkynt Guds rikes komme og vist dets nærvær gjennom helbredelser, eksorsismer, ved å stilne naturens krefter og til om med ved å vekke et dødt barn til livet. Til tross for en sterk motstand fra de religiøse autoritetene, hadde rikets fremmarsj virket som en triumfmarsj. Mengder av mennesker hadde erfart befrielser, helbredelser og Jesu kjærlige omsorg.

Men i Nasaret er det som om alt stopper opp. De store undergjerningene som motstanderne, demonene, sykdommene og til og med døden ikke kunne stoppe, de ble nå midlertidig blokkert ved et større hinder: vantro! Men ikke slik at Jesu makt er begrenset, men folket er forhindret fra å erfare hans makt fordi de nekter å tro ham.

De vil ikke det, fordi de tror de kjenner ham. Nasaret var en liten landsby hvor nok alle kjente alle. Man kunne forventet at etter alt det som allerede må ha blitt fortalt om det Jesus sa og gjorde før han kom til Nasaret, ville fått landsbyens befolkning til å glede seg over Jesu ankomst. Spesielt med tanke på at han valgte å gå i synagogen på sabbaten for å undervise. Først ser det ut til at de reagerer på samme måte som på andre steder: de er forbløffet over hans visdom og autoritet.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret år B» →

Dagens høytid forbinder to sider av vår tro til en enhet. Peter representerer pavedømmet og kirkens ledelse, mens Paulus forkynnelsen til de mange folkeslag. Begge deler i samsvar med Jesus Kristi plan.

Peter er Kirkens klippe, grunnstenen til det nye templet som er Herren selv. Herren gav ham og hans etterfølgere nøkkelmakten i oppdrag for å lede Kirken. De første kristne anerkjente og respekterte med en selvfølge Peters lederstilling. Hans tjeneste endte ikke med hans død, men ble bevart og gitt videre. Kirken har alltid beholdt oversikten over rekkefølgen av Peters etterfølgere.

Peter taler i disiplenes navn, han bekjenner overfor de andre at Herren er Messias, Guds Sønn, han besøker menighetene, han sørger for forkynnelsen i misjonen: han er enhetens tjener. Denne enhetens tjeneste trenger Kirken også i dag.

Les mer «Preken: Peter og Paulus» →

I dagens evangelium er to av Herrens undre flettet inn i hverandre. Det må ha en grunn. Fortellingen om berøringsunderet er lagt inn i fortellingen om oppvekkelsesunderet av Jairus datter. Dette gjør at Herren bruker lengre tid på veien til synagogeforstanderens hus og datteren dør før Jesus kommer så langt.

For å finne ut hvorfor fortellingene er flettet sammen, vil vi se på to av ordene som forekommer i fortellingene. Det første er Herrens ord om synagogeforstanderens datter som helt sikkert er død. Han sier: «Barnet er ikke dødt, det sover» hvorpå alle ler av ham.

Stilt overfor døden snakker han om søvn, noe han også gjør i forbindelse med hans venn Lasarus (Joh 11,11). Tydeligvis er den legemlige døden for ham noe helt annet enn den er for oss.

Det andre ordet er spørsmålet han stiller etter at kvinnen som led av blødninger rørte kappen hans: «Hvem var det som rørte ved min kappe?» Disiplene synes det var rart at han reagerte på det så tett som folk trengte seg om ham.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret år B» →