Av og til kan kjærligheten synes ubegripelig for oss. Kjærlighet er noe vi ønsker oss, den er ofte noe vi lengter etter. Men den er ikke alltid noe vi erfarer i tilstrekkelig grad. Det kan gjøre det vanskelig for oss å begripe helt ut at Gud er kjærlighet. Og Gud er en kjærlighet som på mange måter er annerledes og overraskende sammenlignet med vår kjærlighet.

I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet. Grunnet vår begrensede oppfatning av kjærligheten, ser vi ikke uten videre at hele skaperverket er flommet ut av Guds kjærlighet. Menneskets ursynd, dets ulydighet mot Guds bud, hemmer menneskets i dets forståelse av kjærligheten. Det måtte forlate paradis, men falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds.

Guds kjærlighet søker å frelse, søker å hele, søker å tilgi, søker å fornye. En kjærlighet som overgår menneskets mulighet til å svare. Derfor valgte Gud å tre inn i menneskeheten for gjennom Sønnen og motta det endelige menneskelige svaret på kjærligheten stedfortredende for hele menneskeheten gjennom Sønnens lydighet til Faderen.

Les mer «Preken: Julenatt» →

Et stort mysterium er skjedd i Maria. I sitt skjød bærer hun barnet som Gud ved Den hellige Ånd har gjort henne gravid med. Guds Sønn er kommet inn i vår virkelighet ved å la seg bli menneske. Maria er boligen for hans komme som Den hellige Ånd hadde forberedt. Han gjør det i enhet med Faderen i Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen i Sønnens menneskevordelse. Sønnen har ikke forlatt Treenighetens felles rom, men Treenigheten har krysset grensen mellom himmel og jord og bøyd seg inn i vår virkelighet.

Maria bærer Sønnen gjennom Judea til Elisabet. I sin mors livmor er Herren fysisk til stede i vår verden. Hans nærvær helliger hvert skritt moren tar. Da hun endelig når sitt mål, gjør hans nærvær ved Den hellige Ånds virke at barnet Elisabet venter, hopper av glede over møtet med Herren. Samtidig fyller Ånden Elisabet på en måte som gjør det mulig for henne å erkjenne at Herren lever i Maria. Maria behøver ikke en gang å si at hun er gravid.

Les mer «Preken: 4. Søndag i advent C» →

Sist søndag hørte vi hvordan Johannes Døperen oppfordret det ventende folket til å rydde bort stenene på veien til Herren som kommer. Endelig våger noen i dagens evangelium å spørre det spørsmålet som er nærliggende når man hører Johannes Døperens botspreken: «Hva skal vi gjøre?» Og så … et kanskje noe skuffende svar. Ikke noe spesielt; bare det helt selvfølgelige, det vi bør gjøre, hvis vi vil være gode i dagliglivet. Vi skal gjøre det, som vi vet vi skal gjøre, hvis vi ser på oss med et ærlig og selvkritisk blikk.

Johannes sier til folket at de skal dele med sine medmennesker. Tolloppkreverne skal ikke forlange mer enn det som er fastlagt og soldatene skal ikke mishandle eller presse noen. Nettopp det, som er selvfølgelig ut ifra et menneskes yrke, det som er nødvendig for at samlivet med medmenneskene lykkes.

For oss er det tilsvarende enkelt. Ser vi en gang i ro og fred ærlig og selvkritisk på oss selv. Finnes det områder av mitt yrkesliv eller mitt private liv, hvor jeg ikke er ærlig, hvor jeg kanskje bedrar, lyver eller baksnakker andre? Er jeg grisk og egoistisk? Har jeg ikke delt når jeg har kunnet? Har jeg snytt på skatten? Har jeg tiet når det har skjedd noe urett? Har jeg selv vært urettferdig?

Les mer «Preken: 3. Søndag i advent C» →

Maria: hun rager over de store utvalgte i Skriften. Vi kan tenke på skikkelser som Noa, Abraham, Moses, Rut, David, Salomo, Jesaja, Jeremia, Daniel bare for å nevne noen. Maria er større enn dem alle.

Dagens fest er en stor og vakker Maria-fest, men også mer enn det. Denne høytiden er innlemmet i Kristi frelseshistorie. Hva Maria er, og hva hun sier, er bestemt av hennes forhold til Kristus. Alle bøker, alle tekster om Maria, alle marianske former for tilbedelse, er et resultat av kristologien, læren om Jesus Kristus.

Bak læren står alltid spørsmålet: hvem var og hvem er og hva betyr Jesus fra Nasaret for verden, for menneskehetens historie? I refleksjonen, i tanken om Maria, handler det alltid om Kristus selv, men det handler også om fellesskapet, Kirken, som er grunnlagt av Kristus.

Les mer «Preken: Maria uplettede unnfangelse» →

Det er sterke og gode bilder dagens tekster byr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle Testamentet leder det hjem til Jerusalem, som i Det nye Testamentet leder Herren til de troende.

For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse, for oss er ankomsten i det himmelske Jerusalem rommet for evig frelse. Da timen var kommet og Herren trådte frem i offentligheten som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble åpnet ved Herren død og oppstandelse.

Johannes Døperen står i overgangen mellom den gamle og den nye pakten. Han blir den siste profeten i fra den gamle pakten som bereder folket på Messias komme. Folket skal vende om for å ta imot ham som kommer. Ved å la seg døpe av ham ble deres synder tilgitt. Johannes siterer Jesaja som en røst i ødemarken: Veien skal klargjøres for Herren og stiene jevnes ut. Daler skal fylles og fjell og åser skal slettes, krokete veier rettes ut og ulendte stier jevnes.

Les mer «Preken: 2. Søndag i advent C» →

«Våk og be hver tid og stund» er Herrens oppfordring til oss i dag. Den samme dagen som vi går inn i adventstiden for å forberede oss til å feire jul. Men sammenhengen oppfordringen er satt i, kan synes å være helt fremmed for det advent og julen handler om.

Det nye kirkeåret begynner i evangeliet med å se på Herrens gjenkomst i stedet for hans kommende fødsel. Med det ønsker Kirken å lære oss noe som kan virke uvant på oss: vi bør se julen, Herrens første komme og verdens dom, Herrens gjenkomst, i en indre sammenheng.

Den Hellige Skriften, Bibelen, forteller oss på flere steder at med Kristi menneskevordelse begynner endetiden: Gud sier sitt siste ord. Spørsmålet fra nå av er om mennesket lytter til ordet eller lukker sitt øre og sinn for det.

Det siste Ordet, som setter sin fot på jorden i julen, «skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel» ifølge Lukasevangeliet, med «en kraft som trenger dypere enn det skarpeste tveeggede sverd, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker; det dømmer hver bevegelse, hver tanke i hjertets innerste. Det finnes ikke den skapning som unngår hans blikk, alt ligger nakent og åpent for øynene på ham som vi skal stå til ansvar for» beskriver Hebreerbrevet.

Les mer «Preken: 1. Søndag i advent C» →

I dagens evangelium møtes to verdener, eller rettere sagt de kolliderer. Den ene er menneskenes verden, representert ved Pontius Pilatus fra det romerske riket. Den andre er Guds verden, representert ved Jesus Kristus fra det himmelske riket. To verdener som eksisterer samtidig, men som likevel ikke passer sammen. Menneskets riker er synlige, historiske, målbare, mens Guds rike kan bare sees og finnes i troen. Derfor er det ofte så vanskelig for mange å erkjenne det og tro på det.

Men vi troende feirer nettopp i dag kongen i Guds rike. En konge man bare kan se i troen. Usynlig, men nærværende. En konge uten glans og prakt, men likevel verdens herre.

Som kristne lever vi i tiden mellom Kristi oppstandelse og hans gjenkomst i makt og herlighet, som er lovet oss. Vi lever i Kristi tid, dvs. vi ser ikke bare tilbake på Kristi liv, hans ord og gjerninger som ved enhver annen historisk person, nei, vi er overbevist om at han lever nå og er nærværende her hos oss.

Les mer «Preken: Kristi kongefest B» →

Holder vi dagens tekster opp mot vår situasjon nå, ser det ut som om vi lever i trengselstider. Både pandemien og klimaforandringene peker på grunnleggende problemer ved menneskenes liv på vår planet og vår (mis)bruk av den.

Vi har vendt oss til at mennesket selv er i stand til å ta hånd om alle ting. Fremskritt er et mål for utvikling og vi går utfra at alt vi gjør hele tiden utvikler seg til det bedre. Riktignok har vi gjort meget som har gjort livet bedre og rikere for mange, men vi vet så altfor godt at utviklingen også har en annen side. Det er nok av hendelser, som gjør oss oppmerksomme på at vi ikke er allmektige, at vi ikke formår å løse problemer uten å skape nye andre steder.

Dagens tekst fra Markusevangeliet vil vekke oss opp av en for selvsikker holdning overfor menneskets muligheter. Tross alle menneskelige ytelser, tross alt som har skjedd, vet vi troende om en annen sammenheng i vår verden. Vi vet at vår verden ikke bare er et resultat av våre krefter, men også er en gave fra verdens skaper, fra Gud. Vi advares i dag for å være blind for denne dypere sannheten i virkeligheten. Det er jo ikke slik at det vi tror er riktig for oss, fordi vi har bestemt oss for å tro slik, akkurat som mange andre har en annen tro eller mangler tro. Nei, er vårt trosinnhold sant, er den sann for hele verden, uavhengig om den enkelte er i stand til å se og akseptere det.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret B» →

To kvinner lever helt på eksistensminimum. To kvinner uten fremtid. To kvinner med tomme hender. Enken fra Sarepta og enken i templet. Men likevel er begge i stand til å gi, til å dele det lille de har.

I forhold til det andre kan gi, er det svært lite det de har å gi. Det er nesten ingenting, men likevel, det er alt de har. Det blir nesten ingenting igjen til dem selv. Begge kvinnene venter ikke at noen kommer og hjelper dem, nei, de hjelper ved å gi det de har. Alt fordi en annen trenger hjelp: profeten som er sulten, og de fattige som hjelpes med pengene fra skattkisten i templet. Kvinnene teller ikke engstelig det de har, de holder ikke noe tilbake til morgendagen, men de former nuet med sine små muligheter: Storsinnet og uten frykt, uten bekymring og – uten beregning. Bare for å kunne hjelpe.

Hvor frie må de ikke ha vært i sitt indre for å kunne gjøre dette! Og hvor meget tro må de ikke ha hatt for å kunne være så frie … tro på en Gud som ikke lar dem gå under; som ikke forlater dem i nøden, men som stiller seg på siden av de fattige og svake. Å gjøre noe uten beregning, uten baktanker, men bare fordi det er nødvendig, bare av kjærlighet.

Les mer «Preken: 32. Søndag i kirkeåret B» →