Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig.

Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.

Med en gripende lignelse vil Kristus få lytternes hjerter til å tennes av kjærlighetens ild gjennom møtet med en kjærlighet som sprenger menneskelige grenser og rammer. I sin uendelige godhet lar faren sønnen gå med sin del av formuen. Ingen formanende ord, ingen advarsler. Sønnen får gå den veien han tror er god for seg. Forblindet av begjær og mammon ødsler han sin andel så alt for fort.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden C» →

Gud i sin treenige visdom beslutter på et av Gud valgt tidspunkt at tiden er kommet for en kreativ fornyelse av skaperverket. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet.

Sønnen stiller seg til disposisjon ved å la seg inkarnere inn i menneskeheten. Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin hellige Treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Hvordan skal Gud få til dette? Menneskenaturen er skadet siden Edens hage ble forlatt av den opprinnelige syndens konsekvens. For at Sønnen skal kunne dele med oss hele den menneskelige veien inn i livet, trengs det en menneskelig mor hvor Sønnen kan unnfanges og bæres frem gjennom en vanlig graviditet. Det understreker at menneskets liv begynner ved unnfangelsen, ikke først ved fødselen. Sønnen kan dele alt med oss, men ikke synden. Intet i Sønnens kommende menneskelige natur kan være berørt av synd. I Gud kan der ikke finnes synd.

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →

Ulykker og katastrofer er en vanlig del av nyhetene vi får servert gjennom mediene. Nå er det selvfølgelig krigen i Ukraina vi møter hele tiden. Det er vondt og hjerteskjærende å se alle de forferdelige bildene og videoene.

Det kan være naturlig for oss å spørre hvordan vi ville håndtere en slik situasjon her hos oss. Men kanskje vi også blir berørt av tanken: «Godt at det ikke er her hos oss».

Dersom noe alvorlig skjer oss, som en ulykke eller vi rammes av en alvorlig sykdom, kan vi være raske til å spørre: «Hvorfor skjedde det meg, hvorfor akkurat meg?» Vi kan også finne på å spørre: «Hva har jeg gjort galt at det skjer meg?»

Ved å spørre slik befinner vi oss med ett i de samme tankebaner som var fremherskende på Jesu tid. Fariseerne og de skriftlærde kunne finne på å si: «Det er Guds straff! De forulykkede eller syke var syndere, hvis skyld hadde blitt så stor, at Gud slo til og satte en stopper for det» når de hørte om slike ting.

Les mer «Preken: 3. Søndag i fastetiden C» →

Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal se ut. Stadig vekk blir vi utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange sliter for å oppnå en angivelig skjønnhet. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren når den ikke passer til idealene. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de sprøyter stoffer under huden, gjerne i ansiktet. Eller de tatoverer seg eller bruker piercing. Alt tegn på manglende selvaksept og selvrespekt. Der er ingen grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid også utover det nevnte. Ingenting av dette har noe med identitet å gjøre

I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Oppe i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut det han i virkeligheten er.

Legemet blir til forkynnelse av en dypereliggende virkelighet enn den disiplene hadde oppfattet så langt. De får se det sanne legemet, den sanne skjønnheten til Kristi legeme. En skjønnhet som ikke er det ytre, men som er hans sannhet i det indre. En skjønnhet som er vakrere enn all overfladisk skue. Det er Guds skjønnhet de får se.

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden C» →

Vår herre Jesus Kristus er blitt døpt av Johannes. I dåpen ble han fylt av Den Hellige Ånd og han ledes nå av Ånden. Det første Ånden gjør, er å drive ham ut i ødemarken. Herren som er i enhet med Faderens vilje i Den Hellige Ånd, går villig med. Før han kan begynne sitt oppdrag som han ble sendt av Faderen for å oppfylle, må han prøves, må han forberedes. Det helt sentrale er å få rettet opp Adams ulydighet i urtiden og djevelen får derfor lov til å prøve ham.

Men det er ikke bare Adams ulydighet Herren skal rette opp. Også Israels ulydighet og tvil mot Gud, trenger å rettes opp. Det var nettopp i ødemarken at deres kjærlighet til Gud ble satt på prøve og mange ganger sviktet folket. Tilliten til Guds erklærte frelsesvilje ved å føre folket til det lovede land, ble ofte satt på prøve.

Nå skal Guds Sønn vise den riktige tilliten og holdningen til Guds kjærlighet. Oppholdet varer 40 dager som speiler Israels 40 år i ørkenen. Han spiste ikke og var følgelig meget sulten etter denne lange tiden. Djevelen satset på at Herrens motstandskraft ville være sterkt redusert. Det er det beste øyeblikket for å presentere dype menneskelige fristelser for Herren. Ville han være i stand til å motstå dem? Eller ville han falle lik Adam eller Israel?

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden C» →

Vi trer inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut for dagen skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg i grunnen om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Det skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Vår faste skal hjelpe til å vende om til vår Herre av vårt hele hjerte og sinn.  Det vi velger å gi avkall på, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Tid til bønn, til skriftlesning, til betraktning av de hellige mysterier. Kirkens sakramenter bygger opp under ønsket om å styrke hjertets renhet.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →

«For munnen bærer frem hva hjertet er fullt av» sier Kristus som avslutning på dagens evangelium. Denne setningen kan forandres. For å forstå hvordan, vil jeg dele med dere den følgende lille fortellingen:

Trett går en gammel kvinne gjennom parken. Hennes vei fører henne forbi en lekeplass for barn. Der er det mange barn som leker. De er fullt opptatt i sandkassene. En vakt står like i nærheten og passer på.

Den gamle kvinnen ser på barna. Plutselig bøyer hun seg, tar opp noe og gjemmer det i sitt forkle. Med en gang kommer vakten og spør: «Hva er det du har gjemt i ditt forkle?» Kvinnen reagerer noe forvirret. Hun kan ikke finne et svar med en gang.

Vakten tenker: «Hun har kanskje funnet en lommebok og vil ikke gi den fra seg.» Han truer henne: «Jeg må be deg komme med meg, hvis du ikke med en gang sier hva du har gjemt i forkleet.» Da tar hun langsomt frem et glasskår og viser det til vakten. Overrasket spør mannen: «Hva vil du bruke det til?» Kvinnen svarer: «Jeg tenkte bare at jeg vil ta det vekk, slik at ikke barna kan skjære seg på det.» «Unnskyld!», sier vakten.

Les mer «Preken: 8. Søndag i kirkeåret C» →

1 Sam 26,2.7-9.12-13.22-23; 1 Kor 15,45-49; Luk 6,27-38

Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.

Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.

Les mer «Preken: 7. Søndag i kirkeåret C» →