Johannes står og døper ved Jordans elvebredd. «En gang da folket ble døpt i mengder, ble også Jesus døpt», forteller Lukas oss i dagens evangelium. Kort og usentimentalt. Men det er noe dypt hemmelighetsfullt ved dette som forteller oss meget om hvordan Herren er.

Folket som strømmer til Jordan og Johannes, lar seg døpe som tegn på omvendelsen fra sine synder. Men vår Herre Jesus Kristus trenger ikke dette på noen måte; han som er uten synd. Men det at han velger å gjøre det sammen med folket som søker omvendelsen, viser at han ønsker å stille seg solidarisk med folket og dets synd. Med Jesus Kristus er i sannhet noe nytt kommet inn i vår verden. I ham møter vi Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet som på mange måter overgår vår forstand og forventninger til Gud.

Senere, når Herren har innstiftet vår kirke, kommer han til å ta opp sine egne i sin kirke gjennom dåpen ved å la dem ydmykt gå gjennom vannet som er dødens og gjenopplivningens element. Det kommer for alltid til å være veien inn i Kirken. Vi kan derfor tillate oss å tenke at Herren lot seg døpe av Johannes, fordi han ikke vil pålegge sine egne noe han ikke selv har vært gjennom. Han er hyrden som skal «gjete sin hjord og samle lammene i sine armer», som Jesaja profeterer i den første lesningen. Han går forut for sine egne og bereder veien.

Les mer «Preken: Herrens dåp C» →

Evangeliet julenatt var en Guds åpenbaring begrenset til de få rundt Betlehem. Men åpenbaringen var ikke ment å gjelde bare for Israel, men den skal være for hele verden.

Det er det vi feirer i dag: at Guds åpenbaring i verden er beregnet for alle, spesielt også til hedningefolkene som ikke hadde fått noe forvarsel slik som jødene hadde fått det gjennom sine skrifter. Likevel er hedninger nå blant de første som kommer for å hylle Herren.

Evangeliet forteller oss om de hedenske stjernetydernes ankomst. De hadde sett frelsens stjerne og fulgt den. Gud hadde snakket til dem gjennom et ukjent himmellegeme midt blant deres vante stjernebilder. Dette Guds ord hadde vekket dem opp, fått dem til å lytte og å gi seg på vei. Men Israel som var vant til Guds ord var blitt døv for slike åpenbaringsord: folket vil ikke la seg forstyrre i sin vante gang av egne dynastier.

Les mer «Preken: Herrens åpenbaring» →

Dagens evangelium forteller oss om en viktig egenskap ved Jesu mor Maria. Hun gjemte på alt det som hun fikk høre om sitt barn i sitt hjerte og hun grunnet på det. Hun tok det som skjedde inn i sitt innerste og bar det med seg. Og det ikke bare gjennom sitt jordiske liv, men det er i hennes hjerte også i himmelen.

Derfor er hun en kilde for Kirken når det gjelder å huske og å utlegge det som har skjedd med Jesus. Flere ganger vil hun i løpet av Frelserens virke være ved hans side og oppleve frelsens mysterium på nært hold. Slik kjenner hun alt det Kirken feirer, og hun betrakter det på en helt personlig og nær måte. Vi kan si det slik at Maria vet i sitt innerste den dypeste meningen med kirkeårets hendelser og fester. Ved å se på Maria og med Maria, kan vi lære meget.

Det er f.eks. meningen med rosenkransbønnen, hvor vi betrakter Kristi mysterium med Marias øyne og hjerte. Hvor vi sammen med henne, forsøker å begripe dybden i Frelsens mysterium. Og all foræring av hennes hjerte og også Marias hjertefest er ikke noe sentimentalt, men en vei inn til denne kilden som aldri går tom, hvor vi kan forstå frelsesmysteriet, som berører hele verden og oss selv.

Les mer «Preken: Første nyttårsdag» →

Vi vet ikke meget om Jesu barndom og oppvekst. Men vi vet at han levde et familieliv med Maria og Josef i Nasaret. I den største delen av sitt liv blant oss i vår verden, levde Guds Sønn det som var et helt alminnelig menneskeliv i hans samtid.

Dagens evangelium forteller en av de få hendelsene som er overlevert fra Herrens oppvekst. Lukas forteller oss at Den hellige familien hvert år pleide å «dra opp til Jerusalem på påskefesten». Det forteller oss om en familie som er rotfestet i sin tro og folkets tradisjoner. Vi kan regne med at de også gjorde dette i årene som fulgte hendelsen da Herren var 12 år gammel.

Det sentrale i denne hendelsen, er ikke at Herren allerede som ung utviste en usedvanlig forstand. Nei, kjernen er utsagnet om at han «hører til der hvor» hans Far er. Det forteller oss to ting, at Herren visste meget godt om sin virkelige bakgrunn, men også at templet var Guds sted inntil den gamle pakten ble avsluttet da Herren ble korsfestet, døde og oppstod fra de døde.

Les mer «Preken: Den hellige Familie C» →

I natt hørte vi Lukas skjønne juleevangelium. I dag møter vi en helt annen måte å fortelle om jul på. Vi har hørt en vakker hymne som er innledningen til Johannesevangeliet. Hymnen er en lovsang over Ordet, over Guds store Ord.

Teologien har alltid forstått dette Ordet som hymnen beskriver, som en av personene i den treenige Gud, nemlig Sønnen. Hymnen forteller at Ordet var i opphavet, i begynnelsen, dvs. før enhver tid, enhver skapelse. Dette er det vi i uttrykker i trosbekjennelsen når vi sier om Guds sønn: født, ikke skapt. Sønnen fødes før skapelsen. Alt det skapte er nemlig blitt skapt ved Ordet. Uten det er intet skapt. Det er dette Ordet, som er evig og guddommelig, som ble menneske. Da Gud besluttet å bli menneske og komme til jorden, ble Han det i Jesus fra Nasaret. Ordet ble kjød, ble menneske, ble inkarnert. Det er Gud vi har feiret i natt og som vi feirer i denne tiden. Vi feirer at Gud ble menneske, at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, er Kristus.

Les mer «Preken: Første juledag» →

Av og til kan kjærligheten synes ubegripelig for oss. Kjærlighet er noe vi ønsker oss, den er ofte noe vi lengter etter. Men den er ikke alltid noe vi erfarer i tilstrekkelig grad. Det kan gjøre det vanskelig for oss å begripe helt ut at Gud er kjærlighet. Og Gud er en kjærlighet som på mange måter er annerledes og overraskende sammenlignet med vår kjærlighet.

I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet. Grunnet vår begrensede oppfatning av kjærligheten, ser vi ikke uten videre at hele skaperverket er flommet ut av Guds kjærlighet. Menneskets ursynd, dets ulydighet mot Guds bud, hemmer menneskets i dets forståelse av kjærligheten. Det måtte forlate paradis, men falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds.

Guds kjærlighet søker å frelse, søker å hele, søker å tilgi, søker å fornye. En kjærlighet som overgår menneskets mulighet til å svare. Derfor valgte Gud å tre inn i menneskeheten for gjennom Sønnen og motta det endelige menneskelige svaret på kjærligheten stedfortredende for hele menneskeheten gjennom Sønnens lydighet til Faderen.

Les mer «Preken: Julenatt» →

Et stort mysterium er skjedd i Maria. I sitt skjød bærer hun barnet som Gud ved Den hellige Ånd har gjort henne gravid med. Guds Sønn er kommet inn i vår virkelighet ved å la seg bli menneske. Maria er boligen for hans komme som Den hellige Ånd hadde forberedt. Han gjør det i enhet med Faderen i Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen i Sønnens menneskevordelse. Sønnen har ikke forlatt Treenighetens felles rom, men Treenigheten har krysset grensen mellom himmel og jord og bøyd seg inn i vår virkelighet.

Maria bærer Sønnen gjennom Judea til Elisabet. I sin mors livmor er Herren fysisk til stede i vår verden. Hans nærvær helliger hvert skritt moren tar. Da hun endelig når sitt mål, gjør hans nærvær ved Den hellige Ånds virke at barnet Elisabet venter, hopper av glede over møtet med Herren. Samtidig fyller Ånden Elisabet på en måte som gjør det mulig for henne å erkjenne at Herren lever i Maria. Maria behøver ikke en gang å si at hun er gravid.

Les mer «Preken: 4. Søndag i advent C» →

Sist søndag hørte vi hvordan Johannes Døperen oppfordret det ventende folket til å rydde bort stenene på veien til Herren som kommer. Endelig våger noen i dagens evangelium å spørre det spørsmålet som er nærliggende når man hører Johannes Døperens botspreken: «Hva skal vi gjøre?» Og så … et kanskje noe skuffende svar. Ikke noe spesielt; bare det helt selvfølgelige, det vi bør gjøre, hvis vi vil være gode i dagliglivet. Vi skal gjøre det, som vi vet vi skal gjøre, hvis vi ser på oss med et ærlig og selvkritisk blikk.

Johannes sier til folket at de skal dele med sine medmennesker. Tolloppkreverne skal ikke forlange mer enn det som er fastlagt og soldatene skal ikke mishandle eller presse noen. Nettopp det, som er selvfølgelig ut ifra et menneskes yrke, det som er nødvendig for at samlivet med medmenneskene lykkes.

For oss er det tilsvarende enkelt. Ser vi en gang i ro og fred ærlig og selvkritisk på oss selv. Finnes det områder av mitt yrkesliv eller mitt private liv, hvor jeg ikke er ærlig, hvor jeg kanskje bedrar, lyver eller baksnakker andre? Er jeg grisk og egoistisk? Har jeg ikke delt når jeg har kunnet? Har jeg snytt på skatten? Har jeg tiet når det har skjedd noe urett? Har jeg selv vært urettferdig?

Les mer «Preken: 3. Søndag i advent C» →

Maria: hun rager over de store utvalgte i Skriften. Vi kan tenke på skikkelser som Noa, Abraham, Moses, Rut, David, Salomo, Jesaja, Jeremia, Daniel bare for å nevne noen. Maria er større enn dem alle.

Dagens fest er en stor og vakker Maria-fest, men også mer enn det. Denne høytiden er innlemmet i Kristi frelseshistorie. Hva Maria er, og hva hun sier, er bestemt av hennes forhold til Kristus. Alle bøker, alle tekster om Maria, alle marianske former for tilbedelse, er et resultat av kristologien, læren om Jesus Kristus.

Bak læren står alltid spørsmålet: hvem var og hvem er og hva betyr Jesus fra Nasaret for verden, for menneskehetens historie? I refleksjonen, i tanken om Maria, handler det alltid om Kristus selv, men det handler også om fellesskapet, Kirken, som er grunnlagt av Kristus.

Les mer «Preken: Maria uplettede unnfangelse» →