Johannesevangeliet beskriver meget riktig hva de to disiplene fikk se da de gikk inn i graven. Det er tydelig at det er han som har løpt med Peter til graven, at det er ”han som Jesus holdt så meget av”.

Likklærne som hadde omsluttet Herrens legeme ligger igjen på jorden, mens svetteduken lå sammenfoldet på et sted for seg selv. Disse tekstiler har vi tatt vare på i vår kirke. I Torino ligger likkledet, mens svetteduken er i Oviedo i Spania. Mange er nok ikke klar over det siste. Svetteduken ble bundet om hodet på Herren allerede før han ble tatt ned fra korset og forble slik også mens han lå i sin mors fang.

Les mer «Preken: Påskedag» →

En av soldatene stakk et spyd i Herrens side og blod og vann fløt ut. En hendelse så sentral at evangelisten Johannes legger vekt på at den som så det er en troverdig person. Det dreier seg om noe vesentlig.

Allerede tidlig forstod teologene at det som skjedde her, har en sentral plass i skaperverket. Slik Eva ble virket ut av Adams side ved at Gud tok et ribben, slik skapes Kirken ut av Herrens side på en analog måte. Kirken er Herrens brud, hun er eminent feminin i sitt vesen.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Over Herren på korset hang de et skilt ”Denne mannen er jødenes konge”. De forstår ikke hvor rett de hadde. Men Jesus Kristus er ikke bare jødenes konge, han er verdens konge. Men han er en konge på en helt annen måte enn de verdslige konger. For Kristi rike er ikke av denne verden, men er Faderens evige rike. Derfor er Kristus den eneste sanne konge, fordi han kan skjenke sine borgere ekte nåde, tilgivelse og det evige liv.

Les mer «Preken: Palmesøndag» →

Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei. Og vi kan anta at de gikk med mange tanker i hodet

I utgangspunktet hadde alt vært greit og klart: En kvinne grepet i ekteskapsbrudd må stenes. Slik foreskriver Moseloven det. I dag virker det hardt og umenneskelig på oss. Men den gang skulle trusselen om dødsstraff beskytte ekteskapets hellighet.

Men alt ble annerledes. De ville gjøre en kort prosess, men den fikk et annet forløp. Fordi de som alt var helt klart for, gikk vekk med en uforrettet sak.

Les mer «Preken: 5. søndag i fastetiden» →

Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig,

Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.

Les mer «Preken: 4. søndag i fastetiden» →

Ulykker og katastrofer er en vanlig del av dagens nyhetsbilde. Når vi leser og hører om det, kan det være at tanken slår oss: «Godt at det ikke var meg». Eller kanskje vi til og med mener at det kan ikke skje oss.

Men skjer det likevel noe, er vi raske til å spørre: «Hvorfor skjedde det meg, hvorfor akkurat meg?» Vi kan også finne på å spørre: «Hva har jeg gjort galt at det skjer meg?»

Ved å spørre slik befinner vi oss med ett i de samme tankebaner som var fremherskende på Jesu tid. Fariseerne og de skriftlærde kunne finne på å si: «Det er Guds straff! De forulykkede eller syke var syndere, hvis skyld hadde blitt så stor, at Gud slo til og satte en stopper for det» når de hørte om slike ting.

Les mer «Preken: 3. søndag i fastetiden» →

Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal være. Stadig vekk blir vi utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange av dagens modeller i moteverden er så avmagret at de ser ut som skikkelser fra den siste verdenskrigens slutt. Mange sliter for å oppnå en slik angivelig skjønnhet. Men mange synes ikke en slik ekstrem avmagring er tilstrekkelig. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de bruker sprøyter med stoffer under huden. Det er ikke grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid.

I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men nå i betydningen av forvandling. Opp i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut det han i virkeligheten er.

Les mer «Preken: 2. søndag i fastetiden» →

Vi er vel alle fortsatt preget av nyheten om at vår pave Benedikt XVI har valgt å abdisere ved slutten av denne måneden. Jeg mener det er en hendelse som bør prege årets fastetid for oss.

Fastetiden er en tid hvor vi bevisst søker å gi avkall på noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men ikke for avkallets skyld, men for å få mer rom til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Dette avkallet kan vi år ofre opp til Kirkens beste. På den ene siden vil den avtroppende paven trenge vår ledsagende bønn, men også valget av en ny pave som vil finne sted nå i fastetiden, vil trenge vår bot, faste og bønn.

Les mer «Preken: Askeondag» →