Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei. Og vi kan anta at de gikk med mange tanker i hodet
I utgangspunktet hadde alt vært greit og klart: En kvinne grepet i ekteskapsbrudd må stenes. Slik foreskriver Moseloven det. I dag virker det hardt og umenneskelig på oss. Men den gang skulle trusselen om dødsstraff beskytte ekteskapets hellighet.
Men alt ble annerledes. De ville gjøre en kort prosess, men den fikk et annet forløp. Fordi de som alt var helt klart for, gikk vekk med en uforrettet sak.
Kanskje det kan lønne seg å se litt på disse lovkyndige og fariseerne. For oss har de ikke noe særlig godt rykte. Vi bruker gjerne fariseer som skjellsord for de som gjør alt for å virke fromme utad mens de egentlig bare tenker på sin egen fordel. De er hyklere, skinnhellige, skuespillere, tenker man gjerne.
Men til vår overraskelse er de jo i stand til å forandre sin oppførsel i løpet av kort tid. Bare noen øyeblikk etter at de ville gjøre det som var soleklart for dem, oppdaget de at det finnes gode grunner å tenke nøye gjennom hele saken en gang til.
Det dreier seg altså om en omvendelse. Men ikke i den forstand at det er den som har brutt loven som omvender seg, nei, det er de som håndhever loven. Før omvendelsen står de frem som fromme, konsekvente håndhever av moral og anstand. Etterpå er de blitt til noen, som stiller spørsmål ved sine prinsipper og som tier, i stedet for å anklage.
Jesus reagerer på to måter som fører til den uvanlige forandringen i holdningen. Det ene er at han bøyer seg ned og skriver i sanden. Det virker meget gåtefullt. Fariseerne og de lovkyndige legger ikke med en gang merke til det, men fortsetter å spørre.
Det andre er at han sier noe som målbinder dem: «Så kan jo den av dere som er syndfri, kaste den første stenen.» Hvert ord er viktig. Jesus appellerer til deres selverkjennelse, til deres evne til å se sine egne svakheter.
Og nesten av seg selv erkjenner fariseerne at den synden de vil bekjempe ikke bare er utenfor dem men også i dem selv. Jesus gir dem denne erkjennelsen på en forsiktig måte. Han fordømmer ikke fariseerne, han behandler dem ikke slik som de ville behandle kvinnen. Han begynner ikke en ond sirkel av beskyldninger. Med noen få ord får han anklagerne til å bedømme situasjonen i et helt nytt perspektiv:
Bare hvis jeg kjenner meg selv, kan jeg omgås mine medmennesker korrekt og rettferdig. Først når jeg forstår min egen historie, mine egne feil og skyld, kan jeg møte den andre slik den andre virkelig fortjener det.
Samtidig forstår jeg at jeg må være forsiktig i min bedømmelse av andre. Synden er ikke bare utenfor meg, den er også i meg. Det burde gi meg mot til ikke å skyve noen vekk.
Slik fariseerne kunne omvende seg, slik kan enhver omvende seg. Altså ikke bare synderen men også de som fordømmer synderen. Det er aldri for sent å forandre mening fordi ingen fastlegges for bestandig, men kan alltid vinne en ny innsikt.
P. Arne Marcos Blogg 