Hva gjør ikke mange i dag for å være moderne, for å være «in»? Den som ikke er «in» kan fort være «out». Man blir da ikke lenger tatt alvorlig og skjøvet ut over sidelinjen, over og ut. Dette er noe man kan være redd for.

Men den som vil være «in» til enhver tid, kan fort bli til et siv som bøyer seg etter vinden. Det å ville være «in» på den ene siden, kan fort føre til at man blir «out» på den andre siden. Uten å bestemme seg for et eller annet, er det lett å la seg manipulere av andres normer og forventninger. Kanskje det er derfor det finnes så mange utilfredse, stressede, forbitrede og skuffede mennesker, fordi så få har mot til å være «out» en gang imellom.

I dagens evangelium er det en setning som er iøynefallende. Herren ber til Faderen: «Jeg har bragt dem ditt ord; og verden har lagt dem for hat, fordi de ikke hører den til, slik som heller ikke jeg hører verden til.» De, med det mener Kristus sine disipler, som tok imot hans ord og lot det forandre livet deres.

I dagens evangelium sier Herren helt tydelig og klart til oss, at vi skal elske hverandre. Vi er kanskje så vant til å høre dette at vi ikke reagerer på det med en gang. Det er en del av Kristi budskap. I dagens tekst som er den direkte fortsettelsen av forrige søndags evangelium om vinstokken, sier han at kjærligheten er hans bud.

Men kan man beordre kjærligheten? Er det virkelig kjærlighet dersom den ikke gis uforbeholdent og frivillig? Blir ikke kjærligheten undertrykt av et slikt krav? Er ikke kjærligheten meget mer en gave som både skjer i giveren og mottageren? Det kan være fristende å stille slike spørsmål.

Kjærligheten faller slik at man hverken kan tvinge den for seg selv eller for andre, eller at den kan vekkes av fornuften. Akkurat det er et spesielt kjennetegn for kjærligheten og derfor kan vi føle en dyp, indre frihet i kjærligheten. Den ønsker å være grenseløs.

Vintreet som gir frukt er et bilde som forbinder dagens evangelium med Det gamle testamentet. Gud plantet selv vintreet Israel. Han forventet seg i sin omsorg for folket at det skulle frembringe en vin av rettferdighet, barmhjertighet og fred. Men det som Gud hadde plantet som edle vinstokker i Israel bar bare besk frukt. Derfor har Faderen, vindyrkeren, plantet et annet vintre i vår verden. Han har sendt sin Sønn, Jesus Kristus. «Ordet (som) ble kjød og har tatt bolig i blant oss», har delt vårt liv, gitt seg sakramentalt i sitt legeme og blod i vårt liv, for å være helt i oss og bli hos oss.

I lignelsen sier Herren ikke at dere er vintreet, men «Jeg er vintreet, dere er grenene». Det betyr: slik som grenene er forbundet med vintreet, slik tilhører dere meg! Men ved at dere tilhører meg, tilhører dere også hverandre. «Bli i min kjærlighet!» Å tilhøre ham betyr at man lever sammen i troen. Det er det dåpen gir oss og grunnlegger i oss. Eukaristien fordyper det og gjør det levende. «Jeg er det sanne vintre, dere er grenene», må egentlig bety: ‘Jeg er dere og dere er jeg’ – en dyp enhet med Herren i hans kirke. «Bli i min kjærlighet» sier han til oss.

Dagens tekster ønsker å hjelpe oss til å forstå hvilket stort fellesskap Gud har tatt oss inn i, gjennom Sønnens død og oppstandelse for oss. Gud søker fellesskapet med mennesket og ønsker å dele sin kjærlighet med det. Gjennom Sønnen har Gud gitt denne kjærligheten et nytt rom og en ny form å meddele seg på.

«Vi får kalles Guds barn – ja, vi er det!» hører vi i Johannes første brev i dagens andre lesning. Sønnens seier har gjort det mulig for oss å tre inn i et forhold til Gud som Hans barn. Blir vi ikke gjenkjent som det, er det fordi verden ikke kan se den indre relasjonen mellom de døpte, Guds barn, og Gud. Samtidig ser vi frem mot noe enda større som blir åpenbart når vi en dag trer inn det endelige rom i Guds evige nærvær.

Den gode hyrde peker på det samme, inderlige forholdet i kjærlighet. Det er en dyp gjensidig kjærlighet mellom hyrden og hans flokk. Bildet på forholdet mellom hyrde og får, er ikke ment å skulle si noe nedsettende om dem som tilhører Herren.

Påskebudskapet er helt enkelt: Herren er oppstanden! Men samtidig er det så radikalt, fordi det er noe helt nytt. Det beskriver noe som aldri er skjedd før. Oppstandelsen er ikke å forstå som noe som tilsvarer en reanimering, en tilbakevenden til dette livet fra nesten å ha dødd.

Nei, det er en tilstand etter å ha gått gjennom døden i sjelens tilstand for så å stå opp igjen med et helt nytt og annet legeme. Det er oppstandelsen. Jesus Kristus er den første som oppstår til denne nye virkeligheten. Den eneste forskjellen til oss er at hans legeme ikke behøver å vende tilbake til støv, da han var uten synd. Derfor står han opp med det samme legemet i herliggjort form.

Oppstandelsen er skapelsens fullendelse. Kristus står opp på ukens første dag, eller den åttende dagen i skaperverket. Døden er nå overvunnet, den har ikke lenger det siste ordet. Det er den nye virkeligheten Kristus har vunnet gjennom sin død og oppstandelse. Det var kun mulig fordi han i sannhet er Guds sønn.