Det er den siste kvelden Herren er sammen med disiplene. Han vet at hans time er kommet. Han legger all sin kjærlighet i to handlinger, i fotvaskingen og i måltidet. Begge handlingene er tegn på fellesskapet med ham og med hverandre. Begge gangene gir han oppdraget: «Gjør det!»

I den antikke tiden var fotvaskingen en utbredt skikk når gjestene kom inn i huset. Tjenerne vasket føttene. Herren selv fikk vasket føttene noen dager tidligere av Maria med hennes tårer, tørket med hennes hår og salvet med verdifull nardusolje. Nå kneler Herren ned og vasker føttene som en tjener.

For å ha fellesskap med ham er det nødvendig å la ham få gjøre godt mot en, å la seg elske av ham. Det får Peter oppleve helt tydelig. Da han avviser Herren: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!» svarer Jesus: «Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg» – da mangler en avgjørende forbindelse mellom deg og meg. Den som kan ta imot en gave, kan selv – etter denne erfaringen – gi gaver til andre, være gave for andre, gi seg hen.

På noen få dager skifter mengdens rop fra «Hosianna» til «Korsfest». Vi vet ikke om det er de samme personer begge steder, men det er utrolig hvordan stemningen i Jerusalem snudde på kort tid.

Jesus hadde opplevd noen hektiske dager etter inntoget i byen hvor han hadde kommet ridende på et esel som en ny kong David. Mengden så og forstod det messianske tegnet.

I de få dagene i Jerusalem, sa Jesus mange sentrale ting og vekket en dyp irritasjon hos de ansvarlige. Særlig da han ryddet templet og stod frem som en som kritiserte driften og bruken av templet. Jesus forstod at tiden var knapp og at det snart ville komme til den avgjørende konfrontasjonen. Etter det siste måltidet med apostlene, ble han arrestert i Getsemane.

Tekster: 1. Mos 2,7-9,19a.3,-17; Rom 5,12-19; Matt 4,1-11

Hagen Gud skaper forteller at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt i denne verden. Det er hagen et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av hagens trær har Gud forbeholdt seg selv. Dette er det første bud og som gis uten å måtte begrunnes.

En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god da Gud jo har forbudt det å spise av ett av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen av å være naken etter å spist den forbudte frukten. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. Mennesket er avhengig av Gud. Det var fra Gud det fikk sin livspust. Fortellingen om menneskets syndefall er fortellingen om menneskets fristelse til å ville være lik Gud i stedet for å underordne seg Gud.

Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Gud gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Guds vilje eller følge vår egen vilje. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å ville være som Gud? Var det fra første stund av klart at Gud ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.

I dag begynner fastetiden og Kirken lar oss høre viktige tekster for at vi skal forstå fasten riktig, slik vår Gud ønsker vår faste.

Noe helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det dreier seg om en hjertets fornyelse. Det enhver enkelt av oss velger å gjøre som faste skal hjelpe til denne fornyelsen. Velger vi f.eks. å gi avkall på noe som er viktig for oss og som koster oss å la være og gjøre, kan det skape mer rom og plass til vår Gud i vårt hjerte. Eller å forsøke bevisst og gjøre gode gjerninger, vil virke fornyende på hjertet. Mottagelsen av sakramentene vil bidra til ytterligere å øke hjertets renhet. Likeledes bønn, betraktning og skriftlesning.

Herren understreket hvor viktig det er at det vi velger å gjøre, er noe som kun vår «Far i himlene» vet. Vi skal ikke fortelle hverandre hva vi velger å gjøre. Vi skal ikke sammenligne våre forsett. Vi skal unngå at det blir synlig for andre at vi faster. Fasten er noe dypt personlig mellom Gud og den enkelte. Vi faster fordi vi vil fordype vår kjærlighet til Ham, fordi vi elsker Ham, fordi vi vil igjen ha mer rom og plass for denne kjærligheten.

Tekster: Jes 58,7-10; 1 Kor 2,1-5; Matt 5,13-16

Innholdet i dagens korte evangelium følger etter saligprisningene. Disse innleder Herrens berømte preken oppe i fjellet. I denne prekenen vil han forklare hva det betyr å leve under Guds herredømme. Den er først og fremst rettet til disiplene. Men en stor folkemengde er også tilstede og slik kan mulige fremtidige disipler få høre Herrens preken.

Prekenen utdyper den grunnleggende holdningen disiplene skal ha til Gud som «deres Far», til Jesus Kirstus som deres herre, til hverandre som brødre og søstre og til andre, til og med deres fiender. Som Guds barn skal de leve annerledes i verden enn andre og følge en standard som er intet ringere enn å være «fullkommen som deres himmelske Far er det» (Matt 5,48).

Men prekenen er mer enn en diskurs om det å være disippel eller om etikk. Det viktigste er først og fremst å spørre etter ham som holder denne prekenen. Med Kristi radikale krav og unike autoritet finner vi en dyp lære om Kristus, kristologi, i prekenen. For eksempel sier han at disiplene vil bli forfulgt for hans skyld, ikke for Guds eller Lovens skyld.