Omtrent midt på 900-tallet skal den gudfryktige Sunniva ha levd i Irland. Det var en tid i Kirkens historie hvor mange tok troen meget seriøst og ønsket å leve helt og fullt for Kristus. Hun var opptatt med å utøve gode gjerninger og det fortelles at hun var gavmild mot Kirken og viste stor omsorg for de undertrykte og de fattige. Da hun var av kongsætt, følte hun seg forpliktet til å være en ledestjerne for sitt folk når det gjaldt dyd og barmhjertighet.

Men hennes gode rykte gjorde henne til en fristelse for en tyrann som absolutt ville ha henne til å gifte seg med ham. Da hun ikke ville utsette seg for dette, men forbli trofast til Herren, valgte hun å flykte i tre skip med sine ledsagere.

Etter en lang sjøreise havnet de til slutt på en øy, Selja, på Norges vestkyst. Ulike trusler gjorde at de måtte søke tilflukt i en hule, som raste sammen og sperret dem inne.

Senere ble de funnet døde, da noen handelsreisende så en lyssøyle stige opp fra Selja da de skulle seile forbi. Sunniva og Seljemennene ble tidlig æret som martyrer. De er faktisk de tidligste helgener i Norge.

Vår Herre kan være klar og krass i sine ord. Men likevel er det ikke alltid lett for oss som lytter til dem helt ut å fatte dybden og alvoret i disse.

I dag spisser Herren inn konsekvensen av å følge etter ham ved å si at den som vil slutte opp bak ham, må å ta opp sitt kors, ellers er man ikke verdt ham. I tidens lange løp er forståelsen av disse ord gjennom forkynnelsen lett blitt redusert til å skulle bære og holde ut vanskeligheter, misforståelser, manglende aksept og lignende. Kristus har jo sagt at vi skal ta opp vårt kors, derfor holder vi ut slike ting.

Men det Herren sier er langt sterkere enn som så. For disiplene som hørte dette, må det ha vært sjokkerende. Kors stod for den aller verste henrettelsesmetoden på Jesu tid. En metode som romerne brukte i en utstrakt grad. Det er overlevert at romerne i årenes løp korsfestet titusenvis.

Den dømte måtte først og fremst nettopp bære, og det en stor vekt. Riktignok bar den dømte ikke hele korset, men tverrbjelken som enten ble satt inn i et stativ eller på en loddrett stolpe.

For enkelte kan vår tid vise seg å være utfordrende og brutal. Jeg tenker på hvordan en politiker, eller en sportsutøver eller en pop- eller filmstjerne kan bli feiret og rost opp i skyene, for så å falle og forsvinne i glemselen. Uten berømmelse hadde vedkommende kanskje kunnet leve mer beskjedent og mer lykkelig. Antatte vennskap kan ende når ikke vennskapet synes å lønne seg lenger.

Bare de sanne vennene blir. Derfor sa tidligere biskop Reinhard Lettmann i Münster en gang: «Bekjennelsen begynner når bifallet opphører.»

I dag hørte vi i evangeliet Kristus si: «Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene». Kristus gjør det helt klart for disiplene at det ikke er lett å være hans disippel. Det blir sikkert mange gode dager, men det kan også komme tider hvor det blir hardt å etterfølge ham. Bifallet vil stilne og bekjennelsen kreves. De må være beredt på vanskelige tider, men behøver ikke å være redde.

Når vi hører om at Kristus sendte ut de tolv apostlene kunne vi kanskje tenke at det angår ikke oss. Det er en tekst for prester eller for de som vil bli det. Å helbrede syke og å oppvekke døde kan vi ikke. Har dette evangeliet noe å si oss? Den har det og da jeg tenker særlig på den siste setningen: «Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.»

Vi har fått meget i livet. En gave får vi uten å gi noe for det. En gave er en gave, en gave er gratis. Vårt liv har vi fått uten å ha gjort noe for det. Vi er ikke tilfeldige, men er kalt av Gud: «jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Slik står det i Bibelen. Det gjelder for alle mennesker. Også vår dåp og vår tilhørighet til Kristus har vi fått gratis i gave. Nettopp disse to eksemplene viser at vi har fått det viktigste i livet som gave.

«Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre», sier Kristus til de tolv idet han sender dem av gårde. Han sier det også til oss, for det viktigste i livet er gitt oss i gave. De tolv skal helbrede syke og vekke døde. Det kan ikke vi på samme måte. Men hva vi kan gi til andre kan vi lære av den russiske forfatteren Tolstoj:

Guds Sønn har åpenbart for oss at Gud er treenig. Det er bare én Gud, men Gud er i seg selv tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en ny erkjennelse av Guds virkelighet som Han har gjort mulig for oss, som Han ville vise oss.

Enheten mellom de tre personene betyr at Gud i seg selv er i en fullkommen kommunikasjon. I Gud kan det ikke være noen synd, noen mangler, noen svakhet, bare fullkommen fylde, helhet, enhet. Gud har en indre virkelighet som er ren kjærlighet og ut av denne kjærligheten er alt skapt, er skaperverket sprunget ut. Gud er altets skaper.

Mennesket er skapt i denne kjærligheten og er gitt gaven selv å kunne elske. Og skjønt mennesket ved eget valg, valgte å ikke besvare Guds kjærlighet fullt og helt, gav Gud i sin kjærlighet aldri opp mennesket. Nei, Han elsker mennesket så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn til pris for å frelse alle som tror på ham. Sønnens bevegelse til verden, hans inkarnasjon i vår virkelighet, er uttrykk for hvor høyt Gud elsker oss. Han elsker oss så høyt at Han vil dele sin kjærlighet, sin lykke, sin glede, sin fred med oss. For å gjøre det mulig, delte Han vår skjebne i Sønnen. Gjennom Sønnen i Den hellige Ånd kjenner Gud oss innenifra, fra vår menneskelige natur. Det er helt avgjørende for frelsen. Frelse er å være hos Gud, i Gud, være i den bolig som Sønnen er gått forut får å forberede for oss.

I dag ferier vi Den Hellige Ånds fest på pinsedag. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. «… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke». Slik beskriver Herren ham i sin samtale med Nikodemus.

Han er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men han er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Hans særpreg er hans guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd. Han åpner i oss dypet i Gud som bare han har utforsket: «Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss» forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. «Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder» definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av ham kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Det finnes en legende som forteller at da Kristus fór opp til himmelen, så spurte englene ham om hvordan det ville gå videre med Guds rike på jorden. «Jeg har jo mine disipler på jorden», svarte Kristus. Men englene så hvor ubetydelige, hvor svake og redde disiplene var og spurte forskrekket: «Herre, har du virkelig ingen annen, ingen bedre plan?» Og Kristus svarte: «Nei, en annen plan har jeg ikke.»

Dagens evangelium beskriver denne planen. Før han går til Faderen, gir han disiplene i oppdrag å bre Kirken ut over hele verden, idet de skal forkynne evangeliet og gjøre alle folkeslag til hans disipler.

Når vi betrakter Kirkens historie og alt som er skjedd siden disiplene fikk dette oppdraget, kan vi undres over at Kristus, valgte å gjøre det slik og ikke annerledes. Kunne han ikke ordnet det slik, at det hele kunne vært annerledes, ja, kunne ikke vi fått lov til å komme inn i himmelen med en gang? Hvorfor denne anstrengelsen å måtte forkynne og å gå ut i hele verden?

Det er en gledens dag i dag at vi kan feire jubileet for St. Eystein kirkes vigsel i Bodø. Kirken er til stede i Nord Norge, i et lite hjørne i vår store verden og i vår verdenskirkes utbredelse. Men vi er likefullt en fullverdig del av Kirken.

Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår katolske kirkes aller første tid og spenner buen fra opprinnelsen til oss som er samlet her.

I dag hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord. Men de hadde ennå ikke tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.

Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og ferming er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåpen og fermingen som to sakramenter.

Hvordan skal det gå med Kirken når Kristus er gått til Faderen? Det første Kristus formaner disiplene om er å ikke bli forvirret: «Tro på meg!» Stol på at jeg gjør det beste for dere. Og så snakker han meget forsiktig om det at han skal gå bort: Jeg går for å for å gjøre i stand plass for dere og jeg kommer tilbake for å hente dere, «for at også dere skal være der hvor jeg er.» Det er hos Faderen. Disiplene frykter den store avstanden og spør om veien dit.

Kristi svar er overstrømmende: veien er han selv, det finnes ingen annen. Men han er meget mer: han er også målet, fordi Faderen, som veien fører til, er i ham, synlig for den, som virkelig ser Kristus som den han er.

Han undrer seg over at disiplene ennå ikke har forstått hvem han er etter en så lang tid sammen med ham. Gjennom ham, som er Guds menneskevordene Ord, snakker Gud Faderen til verden. Ja, i ham er det Faderen gjør sine verk. Jesu undre skal føre enhver til troen på at Faderen er i Sønnen, slik som Sønnen er i Faderen.