Påskenatten er det nye livets natt. Det er natten til den åttende dagen, til skaperverkets høydepunkt og avslutning. Dagen etter den syvende dagen, sabbaten, Guds hviledag, på den første dagen i uken, er Herren stått opp fra de døde og har forlatt graven. En ny virkelighet er kommet inn i vår verden, Herren har seiret over døden. Dette ferier vi i nattens liturgi.

Vi begynte samlet rundt den nye ilden og fulgte det nye påskelyset inn i kirken som et tegn på inntoget i «Det lovede land». Påskelyset blir til et tegn på Kristus som går foran oss lik en ildstøtte. I lesningene hørte vi viktige deler av Guds historie med menneskene fra skapelsen av.

I sentrum av tekstlesningene står det glade budskapet om Herrens oppstandelse. I Markus beretning kommer de tre kvinnene som hadde stått ved korset tidlig på søndag morgen, kort etter soloppgang til graven. Etter at sabbaten var over kvelden før, hadde de kjøpt krydderoljer for å salve Herrens legeme. På veien til graven spør de seg om hvordan de skal få veltet til side den tunge stenen som stenger inngangen.

Les mer «Preken: Påskenatt B» →

Johannes er nøyaktig i sine beskrivelser i lidelseshistorien, han er et øyenvitne til hendelsene.

Da soldatene delte Jesu klær mellom seg, valgte de å kaste lodd om hans kjortel, fordi den var «uten sømmer, vevd i ett stykke fra øverst til nederst». Ifølge tradisjonen oppbevares denne kjortelen i Trier i Tyskland. Sammenligningen av blodtypen i blodflekkene på innsiden av kjortelen med blodtypen på lik kledet i Torino, viser at det er samme blod. Kjortelen til vår Herre ble tatt vare på.

Etter det gir Herren Maria Johannes til sønn og Johannes Maria til mor. Dette er faktisk et sterkt indisium på at der ikke fantes noen søsken av Jesus. Hadde han hatt søsken, ville han ikke gjort dette.

Dypere sett kan vi i Johannes se en representant for apostlene og Kirkens ledelse. Han blir som denne, gitt Maria til sønn og Maria blir gitt til mor for ham og gjennom ham Kirken. Maria er derfor Kirkens mor, som Kirkens store forbeder hos Gud.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Påsken nærmer seg, Jesus vet at timen har kommet hvor han skal fullende Faderens frelsesverk og åpenbare hans kjærlighet. Hendelsene rundt Jesu time er den nye påsken og det nye eksodus, det store frelsesverket hvor Guds kjærlighet overvinner syndens kraft og befrir dem som er bundet av den. Jesus møter sin time fylt av kjærlighet til disiplene, de «som var hans her i verden». Johannes understreker det med at Jesus gav dem «det ytterste beviset på sin kjærlighet».

Opp mot den kjærligheten står de onde kreftene. Djevelen er den fremste motstanderen og han ønsker å ødelegge Jesus. Så før måltidet har den onde inngitt Judas å forråde Jesus. Jesu time er det endelige oppgjøret med de onde kreftene og Guds kjærlighet vil overvinne dem gjennom Jesu kors og oppstandelse.

Jesus er helt klar over at Faderen har gitt ham all makt. Jesus er derfor suveren i møtet med sin skjebne. Alt skjer fordi han tillater det. Johannes hjelper oss til å forstå det ved å understreke at Sønnen er gått ut fra Gud og at han skal vende tilbake til Gud.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

Det er et vitne til Herrens død på korset som er den første til å stadfeste at Jesus fra Nasaret i sannhet er Guds Sønn. Det er en offiser, en hedning, som bekjenner sannheten. Hva var det som beveget ham til det?

Markus skriver at han stod rett overfor Kristus og så hvordan han døde. Med andre ord er det snakk om offiseren som har ansvaret for korsfestelsen og som sikkert har korsfestet mange. Det kan være måten Jesus oppgav livet sitt på som vekket troen i ham. Jesus utstøtte et høyt rop da han utåndet. Vanligvis døde en korsfestet av kvelning eller utmattelse, uten luft i lungene. Det vil si det vanlige var å dø i temmelig stillhet. Men kraften i Jesu lunger som gjorde det høye ropet mulig, kan være grunnen til offiserens ord. Jesus døde på en helt annen måte enn det som var vanlig på korset.

Offiseren hadde vært til stede hele tiden og hadde sikkert fått med seg alt som skjedde med Jesus. Kanskje han hadde fått vite om dommen og hørt hva som ble sagt om ham før de kom frem til Golgata. Nå er han vitne til noe helt ukjent og nytt for en som dør på et kors. Hva han så, vet vi ikke. Men det må ha beveget ham sterkt. Han må også ha følt at det som hadde blitt sagt om Jesus ble bekreftet i måten han døde på.

Derfor kunne han forkynne: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!». En hedning hadde forstått Jesu fulle og hele sannhet. Hvem vet om han ikke etter hvert ble et medlem av den tidlige kirken, særlig etter at oppstandelsen ble kjent.

Herrens lidelseshistorie vil åpne våre hjerter for hans sannhet og hans offer for vår frelses skyld. Et offer som er nærværende i hver messe vi ferier. La oss derfor i hans legeme og blod gjenkjenne at Jesus i sannhet er Guds Sønn.

Jesus befinner seg i en lengre samtale med Nikodemos. For å hjelpe ham med å forstå hvordan Jesus vil åpenbare Faderen og skjenke oss evige frelse, bruker han en hendelse fra folkets vei fra Egypt til det lovede land. En hendelse som Nikodemos sikkert kjente meget godt fra Skriften.

Menneskesønnen skal bli løftet opp slik som Moses gjorde i ørkenen med slangen. I ørkenen hadde folket atter en gang klaget sin nød og som en straff, men også som en vekker, kom det mange giftige slanger inn i folkets leir. Da angret de sine synder og husket på Gud. De bad Moses om forbønn for dem og Gud bad Moses om å lage en slange av bronse og feste den på en stang. Når den enkelte så på det symbolske tegnet på konsekvensen av sin synd, ble vedkommende reddet.

Det Jesus gjør, er å peke på sin død på korset. Den som i tro ser på den korsfestede som konsekvensen av menneskehetens synd, blir forvandlet og gitt evig liv. Troens blikk ser gjennom tegnet til den åndelige virkeligheten.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden B» →

Vår tid er full av idealer og forestillinger. Blant dem er forestillingen om hvordan vi har å være. Stadig vekk blir vi konfrontert med et eller annet idealmenneske. Man må se slik eller slik ut. De sosiale mediene viser en form for standard som mange forsøker å etterligne. Mange gjennomgår store kvaler og smerter for å oppnå denne angivelige skjønnheten. De bruker operasjoner for å forandre seg til de får sin drømmekropp. Av og til kan dette bare oppnås ved å implantere eller sprøyte inn kunststoffer i kroppen, noe som ikke ser ut til å virke skremmende på dem i det hele tatt. Det som er negativt ved alt dette, er at medisinske fagkrefter blir bundet opp i menneskers higen etter forgjengelig skjønnhet.

I dagens evangelium hører vi også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Kristus blir forvandlet foran øynene til Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet lyser bokstavelig opp. Sannheten som til og med blir bekreftet av Faderen i himmelen.

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden B» →

Fastetiden er en nådens tid, en tid Kirken gir oss for å la oss fornye og fordype vår relasjon med vår herre Jesus Kristus og vår Gud. Tekstene Kirken har valgt ut for denne tiden, skal vekke oss, inspirere oss, åpne oss, undervise oss i vår etterfølgelse av vår Herre. Men de skal også understreke for oss hvem Jesus i sannhet er, nemlig Kristus, Guds salvede, Guds Messias.

«Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om, og tro på Evangeliet!». Med disse ordene begynner vår herre Jesus Kristus sin forkynnelse etter at han har blitt prøvet gjennom Satans fristelser. De 40 dagene i ødemarken kan vi forstå som en fastetid, en forberedelsestid for Herrens offentlige virke.

Dagens lesninger setter Herrens ord inn i et spesielt perspektiv. Begge beretter om Noah hendelsen, en hendelse som kan forstås som en annen form for fastetid som fornyet jordens åsyn.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden B» →

Denne gangen har jeg ikke skrevet noen preken. Men jeg har noen tanker til dagens evangelium på EWTN som man kan høre på: https://www.evangelieforklaringer.no/episodes/evangelieforklaringer-askeonsdag

En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret B» →