Tekster: Jes 43,1-3a.4-5; Sal 139(138); Rom 8,14-18.28-30; Joh 17,17-26

Gjennom profeten Jesaja henvender Gud seg til Israel med løftet om å støtte sitt utvalgte folk. Gud ber dem om ikke å være redde. Uansett hva som måtte komme, vil Gud være der for folket. Om bare folket hadde lyttet til Gud gjennom profeten med åpent hjerte og sinn, kunne meget ha blitt annerledes i den videre historien.

Salmen vi hørte som tilskrives kong David viser en dyp tillit til Guds ledsagelse. For oss sentralt i dag som minnes Johannes av Korset, er vers 11 og 12 verdt å merke seg: «Jeg kan si: ‘La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.’ Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.» (Salme 139,11-12).

Dette sies i en salme hvor den som ber undrer seg over hvordan Gud er og hvordan Gud handler. Selv om det blir aldri så mørkt rundt en, hva enn mørket måtte skyldes, er ikke mørket mørkt for Gud. Gud er en Gud som er helt forskjellig fra det menneskene forestiller seg, noe som kan føre de troende til usikkerhet og de ikke-troende til avvising av Gud. Troen er å nærme seg Gud i tanke, bønn og gjerning for bedre å se i mørket.

I dag hører vi åpningen av Markusevangeliet. Allerede i noen få vers er det meget vi får høre. Ordet evangelium forteller at det er godt nytt Markus vil berette. Jesu inntreden i det offentlige livet etter Johannes Døperens varsel, er et vendepunkt i historien. Gud begynner nå å handle for å virkeliggjøre alt det som var blitt lovet gjennom mange århundrer. At Gud er blitt menneske, er noe helt nytt. Det er i sannhet evangelium!

Markus understreker at Det gamle Testamentet danner bakgrunnen for å forstå det som nå kommer til å skje. Han siterer Jesaja, men han vever også inn innhold fra Eksodus (2. Mos) og Malaki i sitatet. I Eksodus lover Gud folket å sende en engel som skal lede dem gjennom ørkenen til det lovede land. Ordet engel har betydningen budbringer. Mange århundrer senere forteller profeten Malaki at en budbringer vil «rydde vei» (Mal 3,1). Denne budbringeren er Elia hvis komme vil varsle de siste dager (Mal 3,23).

Det er ikke tilfeldig at Døperen velger å stå frem i ødemarken. Ødemarken er stedet for avkall, isolasjon, mangel på komfort. For jødene på Jesu tid var ødemarken alltid et minne om den lange vandringen gjennom ørkenen. Her hadde de lært at de er avhengige av Gud for å lede dem og gi dem det de trenger.

Vi begynner veien til jul, festen for Frelserens fødsel. Det er i seg selv noe stort og ubegripelig at Gud velger å tre inn i vår virkelighet ved at Sønnen blir menneske. Han gjør det for i Sønnen å gi det fullkomne menneskelige svaret på Guds kjærlighet som mennesket selv ikke er i stand til å gi etter syndefallet og fordrivelsen fra paradis. Mang en gang i historiens løp har Gud innbudt menneskene til å gi dette svaret i kjærlighet og mange lysende skikkelser har langt på vei gitt det. Men likevel var det hele tiden noe som manglet. Nå vil Gud selv være det mennesket.

Advent fører oss inn i mysteriets begynnelse og tiden åpner med å be oss om å våke. Selv om vi snart skal feire Herrens fødsel, vet vi at vi lever i rommet mellom Herrens oppstandelse og hans endelige gjenkomst. Inn i dette rommet er det at ordet om å våke lyder. Men det er ikke et rop for å skremme oss, men for å vekke oss.

Det er få tekststeder i Det nye Testamentet som har preget våre forestillinger om menneskets fullendelse på en sterkere måte enn dagens evangelium. Det kan minne oss om en rettsforhandling: innkalling av de berørte, anklage, argumenter for avgjørelsen og dom. Denne teksten har stått modell for det vi kaller dommedag. Den skal gi den endelige avgjørelsen om vårt liv.

På mange vis er dette motivet blitt fremstilt i kunsten; fra Michelangelos mektige bilde i det sixtinske kapellet, over tallrike andre kunstnere, helt opp i våre dager. Disse kunstverkene er fascinerende å se på. Man må ikke være en kunstkjenner for å kunne forestille seg Kristus i sentrum som verdensherskeren som skiller sauene fra geitene. De første med glede i øynene over den forestående fullendelsen, de andre med et gys over den dom som har truffet dem.

Nettopp kunsten lærer oss at vi her har med et bilde å gjøre. Det som Matteus skriver om, er ikke en skildring av hva som faktisk vil skje når Kristus kommer igjen – som om det var en teknisk beskrivelse. Tekstens anliggende er noe helt annet. I en billedrik historie legger evangelist frem sin visjon hvordan det vil være når Herren kommer igjen. Han benytter seg av datidens språkbruk og uttrykksmåte for med bildene å forklare det uforklarlige.

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret og Kirken leder vårt blikk mot historiens ende og Kristi gjenkomst.

Dette er en tro vi må holde levende i oss. Paulus hjelper oss på vei i dagens andre lesning. Vi skal ikke sørge over de avdøde lik dem «som ikke har noe håp». De avdøde møter hverken undergang eller reinkarnasjon, men deltagelse i Kristi oppstandelse. Oppstandelsen motbeviser at døden har det siste ordet.

For Paulus er de dødes oppstandelse så sikker at han ikke nøler med å understreke at de som dør «i troen på Jesus» vil Gud føre til et liv sammen med Kristus. Tidspunktet for Herrens gjenkomst er ikke det avgjørende, men vissheten om at alle som hører til Kristus for alltid skal leve med ham. Derfor er det viktig å være våkne og forberedt på at Herren kommer igjen som en eksistensiell grunnholdning. Dør vi før gjenkomsten, vil denne grunnholdningen forberede oss på vårt personlige møte med Herren etter døden.

For oss kristne kan det ofte være vanskelig å forstå det nye og radikale med Kirken slik Herren grunnla henne. Det er mange trekk ved Kirken som bryter med de religiøse forestillinger mennesker har. Kristendommen kommer ikke fra menneskelig religiøsitet, men Guds åpenbaring til menneskene. I Kristi ord møter vi Guds tanker.

I dagens evangelium avslører Kristus hva Gud tenker om de religiøse lederne i hans samtid. Han kritiserer avstanden mellom forkynnelse og praksis hos de lovkyndige og fariseerne. Er det de sier i orden for dem som lytter, er deres livstil på ingen måte det.

Det er ikke uten grunn at Herren i sine ord om bønn legger vekt på at man ber i det skjulte. Det er en iboende fare i mennesket å ville stå frem som from og religiøs for andre. Fristelsen til å ville bli beundret kan bli for stor.

Det finnes en utbredt oppfatning om at politikk og religion ikke må blandes sammen. Men denne søndagens tekster berører politikk og religion. Det er Guds lov mot menneskenes lov. Som troende er vi overbevist om at menneskehetens historie er i Guds hender, selv om det dessverre ofte kan virke å ikke være slik.

Menneskenes ledere har sin plass, men også de kan være Guds redskaper som Gud bruker for å lede menneskene til seg. Til tross for så meget politisk kaos som vi er vitner til, må det ikke distrahere oss fra det sanne målet for menneskenes liv, nemlig foreningen med Gud.

I den første lesningen møter vi Kyros fra Persia som hadde beseiret babylonerne rundt 537 f.Kr. og som begynte å snu babylonernes politikk overfor de okkuperte folkene. Babylonerne hadde forsøkt å få fred ved å flytte på folkene og ødelegge deres opprinnelige kulturer. Men for Kyros var tanken om at de ulike folk var mer tilfredse i sine hjemland og kulturer, en bedre måte å bevare freden på. Da ville de heller betale sine skatter. Så da han hadde vunnet krigen mot babylonerne, lot han folkene som var bortført vende hjem til sine respektive land. Jødene kunne vende hjem til Judea.