Den tyske teologen Romano Guardinis skrev i sin bok om Kristus: ”at du selv møter Herren, er det største som kan skje deg”. Dagens evangelium forteller oss hvordan det går når et menneske møter Jesus og blir en kristen.
Herren sier til Simon: ”Legg ut på dypet, og kast noten til fangst!”. Men Simon svarte: ”Mester, vi har strevet hele natten og ingenting fått. Men siden det er du som sier det, skal jeg forsøke et kast”.
Herren forlanger en grensesløs tillitt av Simon Peter; den står i motsetning til hans erfaring som fisker. Og det etter en natt hvor garnene er forblitt tomme. Skuffelsen hadde sikkert vært stor. Man merker denne skuffelsen i Peters svar.
Men likevel kan han svare Herren at han vil gjøre det ”siden det er DU som sier det …” Utfra sin erfaring som fisker vet Peter at det er forgjeves å fiske på høylys dag, men han gjør det likevel: ”siden det er DU som sier det”. Til tross for at fisket hadde vært mislykket, stoler Peter på Herrens ord.
Peter trosser alle innvendinger. Hans tro tar Herren på ordet nettopp da når det virker meningsløst, ja, man kan si latterlig. Dermed stiller han seg inn i rekken av de store troende som Abraham, Moses, David, Maria og andre … de som sa sine Ja på en lignende måte.
”Så gjorde de det”, forteller evangeliet helt enkelt, ”og fikk en så stor mengde fisk at noten holdt på å ryke”.
Peter opplever at hans tillitt til Herren har vært riktig, at det ikke var bortkastet. Han er ikke blitt lurt. Underet rammer ham så hardt at han bare kan falle ned på kne foran Herren med ordene: ”Gå vekk fra meg, Herre, synder som jeg er!” Det er som om han er så berørt i sitt innerste at han erkjenner sin egen intethet i møtet med Herren.
Her er det vi kan lære. Både av hvordan Herren forholder seg til Peter og av hvordan Peter stoler på Herren. Har ikke vi også opplevd at vi ønsker å resignere som Peter: ”Gå vekk fra meg – med meg kan du ikke gjøre noe”. Men det er da vi kan si et troens ord: ”Men siden det er DU som sier det …”; da kan vi som Peter overvinne våre grenser.
Vi kan finne nytt mot til å leve videre etter en dyp skuffelse, eller etter en alvorlig sykdom, eller etter en krise på arbeidet eller etter et elskede menneskes død, hvor vi kanskje ville være fristet til heller å tenke: ”Nå er alt over. Jeg orker ikke å begynne på nytt. Det kan ingen forlange av meg …”
Vi kan merke at vi må finne en ny måte å leve på, en helt ny begynnelse. Det kan gjøre oss redde og engstelige. Det er da Herren sier til oss: ”Frykt ikke! Hvis du innlater deg på meg slik Peter gjorde, kan du være fullt ut brukbar og finne nytt liv”.
Erfarer vi dette, kan vi kunne hjelpe andre som sliter med vanskelige situasjoner, som ikke vet hvordan det skal gå videre. Da kan vi også si ”Frykt ikke!” Gjennom vår egen erfaring kan vi styrke dem i å ikke gi opp seg selv. Vi blir menneskefiskere …
”De forlot alt”. Fiskerne i evangeliet forlot virkelig alt også sine tanker om seg selv. De tok med seg troen. Slik blir man en kristen etter dagens evangelium. Man skal la seg snakke til av Herren og binde seg til ham i tillitt, leve med ham. Da følger man ham.
Peter sa ikke at han kjenner seg best selv og vil derfor ikke ha noen innblanding i livet sitt. En troende lar Herren snakke til seg, han tror at alt er åpent og mulig. Han motstår kanskje den største faren: å fortvile over seg selv, sin skyld og sin stakkarslighet.
En troende kan alltid på nytt overskride grensene, han kan begynne på nytt, han håper mot alt håp, og i tillitt til Herren kan han takle alle livets situasjoner.
P. Arne Marcos Blogg 