En blogg for å kunne meddele mine tanker rundt kirke, tro og liv.
Onsdag aften fikk vi en ny etterfølger av apostelen Peter, klippen som Kristus grunnla Den katolske kirke på. Dette førte til en hektisk medievirksomhet for mange av oss og det er helt greit. Torsdag formiddag ble jeg bedt om en kronikk av NRK. Da jeg skulle til Lillehammer etter lunsj, ble det ikke meget tid, men jeg fikk skrevet dette:
http://www.nrk.no/ytring/lover-godt-for-veien-videre-1.10948704
Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei. Og vi kan anta at de gikk med mange tanker i hodet
I utgangspunktet hadde alt vært greit og klart: En kvinne grepet i ekteskapsbrudd må stenes. Slik foreskriver Moseloven det. I dag virker det hardt og umenneskelig på oss. Men den gang skulle trusselen om dødsstraff beskytte ekteskapets hellighet.
Men alt ble annerledes. De ville gjøre en kort prosess, men den fikk et annet forløp. Fordi de som alt var helt klart for, gikk vekk med en uforrettet sak.
Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig,
Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.
Ulykker og katastrofer er en vanlig del av dagens nyhetsbilde. Når vi leser og hører om det, kan det være at tanken slår oss: «Godt at det ikke var meg». Eller kanskje vi til og med mener at det kan ikke skje oss.
Men skjer det likevel noe, er vi raske til å spørre: «Hvorfor skjedde det meg, hvorfor akkurat meg?» Vi kan også finne på å spørre: «Hva har jeg gjort galt at det skjer meg?»
Ved å spørre slik befinner vi oss med ett i de samme tankebaner som var fremherskende på Jesu tid. Fariseerne og de skriftlærde kunne finne på å si: «Det er Guds straff! De forulykkede eller syke var syndere, hvis skyld hadde blitt så stor, at Gud slo til og satte en stopper for det» når de hørte om slike ting.
Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal være. Stadig vekk blir vi utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange av dagens modeller i moteverden er så avmagret at de ser ut som skikkelser fra den siste verdenskrigens slutt. Mange sliter for å oppnå en slik angivelig skjønnhet. Men mange synes ikke en slik ekstrem avmagring er tilstrekkelig. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de bruker sprøyter med stoffer under huden. Det er ikke grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid.
I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men nå i betydningen av forvandling. Opp i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut det han i virkeligheten er.
Vi er vel alle fortsatt preget av nyheten om at vår pave Benedikt XVI har valgt å abdisere ved slutten av denne måneden. Jeg mener det er en hendelse som bør prege årets fastetid for oss.
Fastetiden er en tid hvor vi bevisst søker å gi avkall på noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men ikke for avkallets skyld, men for å få mer rom til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Dette avkallet kan vi år ofre opp til Kirkens beste. På den ene siden vil den avtroppende paven trenge vår ledsagende bønn, men også valget av en ny pave som vil finne sted nå i fastetiden, vil trenge vår bot, faste og bønn.
Den tyske teologen Romano Guardinis skrev i sin bok om Kristus: ”at du selv møter Herren, er det største som kan skje deg”. Dagens evangelium forteller oss hvordan det går når et menneske møter Jesus og blir en kristen.
Herren sier til Simon: ”Legg ut på dypet, og kast noten til fangst!”. Men Simon svarte: ”Mester, vi har strevet hele natten og ingenting fått. Men siden det er du som sier det, skal jeg forsøke et kast”.
Herren forlanger en grensesløs tillitt av Simon Peter; den står i motsetning til hans erfaring som fisker. Og det etter en natt hvor garnene er forblitt tomme. Skuffelsen hadde sikkert vært stor. Man merker denne skuffelsen i Peters svar.
”Denne dagen er helliget Herren, deres Gud” hører vi i dagens første lesning. Dagen er den store dagen da Esra åpnet bokrullen for å lese Guds lov for folket etter at det var kommet tilbake til Jerusalem fra eksilet.
Folket lytter sterkt beveget til skriften som det tydeligvis ikke var fortrolig med. Det gråter av glede i møtet med Guds kjærlighet og vilje gjennom ordene det får høre. Det var ikke klar over hvor stor og god Gud er. Esra oppmuntrer det til å feire dagen og holde fest. Å motta Guds ord skal være en gledens stund: ”For gleden i Herren er deres styrke”.
Johannes står og døper ved Jordans elvebredd. ”En gang da folket ble døpt i mengder, ble også Jesus døpt”, forteller Lukas oss i dagens evangelium. Kort og usentimentalt. Men det er noe dypt hemmelighetsfullt ved dette som forteller oss meget om hvordan Herren er.
Folket som strømmer til Jordan og Johannes, lar seg døpe som tegn på omvendelsen fra sine synder. Men vår Herre Jesus Kristus trenger ikke dette på noen måte; han som er uten synd. Men det at han velger å gjøre det sammen med folket som søker omvendelsen, viser at han ønsker å stille seg solidarisk med synderne. Med Jesus Kristus er i sannhet noe nytt kommet inn i vår verden. I ham møter vi Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet som på mange måter overgår vår forstand og forventninger til Gud.
Julebudskapet om Frelserens fødsel er til å begynne med begrenset til få mennesker. Riktignok hadde en hærskare av engler vist seg for noen hyrder på markene ved Betlehem. Hyrdene hadde vært de første som kom til Messias, den nye kongen.
Men julebudskapet gjelder ikke bare for Israel men skal være for hele verden. Det er det vi feirer med dagens fest: Guds åpenbaring i verden er beregnet for alle, spesielt også til hedningefolkene som ikke hadde fått noe forvarsel slik som jødene hadde fått det. Noen ”stjernetydere fra landene i øst”, er de første fra andre folk som kommer for å hylle Herren. Vi kan anta at de har et følge av mennesker med seg.
P. Arne Marcos Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.