Preken: Herrens dåp

Johannes står og døper ved Jordans elvebredd. ”En gang da folket ble døpt i mengder, ble også Jesus døpt”, forteller Lukas oss i dagens evangelium. Kort og usentimentalt. Men det er noe dypt hemmelighetsfullt ved dette som forteller oss meget om hvordan Herren er.

Folket som strømmer til Jordan og Johannes, lar seg døpe som tegn på omvendelsen fra sine synder. Men vår Herre Jesus Kristus trenger ikke dette på noen måte; han som er uten synd. Men det at han velger å gjøre det sammen med folket som søker omvendelsen, viser at han ønsker å stille seg solidarisk med synderne. Med Jesus Kristus er i sannhet noe nytt kommet inn i vår verden. I ham møter vi Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet som på mange måter overgår vår forstand og forventninger til Gud.

Senere, når Herren har innstiftet vår kirke, kommer han til å ta opp sine egne i sin kirke gjennom dåpen ved å la dem ydmykt gå gjennom vannet som er dødens og gjenopplivningens element. Det kommer for alltid til å være veien inn i Kirken. Vi kan derfor tillate oss å tenke at Herren lot seg døpe av Johannes, fordi han ikke vil pålegge sine egne noe han ikke selv har vært gjennom. Han er hyrden som skal ”gjete sin hjord og samle lammene i sine armer”, som Jesaja profeterer i den første lesningen. Han går forut for sine egne og bereder veien.

Dåpen er i sannhet å bli begravet i Kristi død og å bli vekket opp i hans oppstandelse til et nytt og evig liv. Derfor kan vi forstå Herrens egen dåp i Jordan som åpningen på veien til hans egen død og oppstandelse. Alt det som skjer mellom dåpen og korset er rammet inn i en enhetlig og helhetlig betydning og hendelse.

Vi kan se Herrens dåp som i en bue fra Jordan til korset: dåpen i elven er for Kristus dåpen i Den hellige Ånd, dåpen på korset er dåpen i ild; i den første dåpen møter vi solidariteten med synderne som trenger å renses, i den andre dåpen blir hele verdens synd brent ut. Oppstandelsen bekrefter den nye virkeligheten Kristus har vunnet.

Som en krone over det som skjer i Jesu dåp, viser Gud seg som den treenige Gud: Faderen som har sendt Sønnen bekrefter ham som sin Sønn som Han har kjær; Sønnen som i kjærlighet gjennomfører den treenige Guds frelsesplan. Den hellige Ånd senker seg ned mellom Faderen i himmelen og Sønnen som ber på jorden: Han kommer med Faderens vilje til Sønnen og bærer Sønnens bønn til Faderen. Alt som skjer mellom Herrens dåp og hans død og oppstandelse vil være i samsvar med treenighetens beslutning om å frelse verden. Hele tiden under Sønnens vei og sendelse er Treenigheten ens.

I vår egen dåp i Den hellige treenighetens navn, døde og oppstod vi med Kristus. Det vil si at i dåpen skjer det en vesensforandring av personen, vi tas inn i det evige livet. Denne forandringen kan aldri tas tilbake og forblir som et varig merke, uansett hva personen måtte gjøre ut av sitt kristne liv. Dåpens virkning er ikke avhengig av personens samtykke, så derfor er det ikke noe problem å døpe et barn.

Samtidig ble vi i dåpen befridd fra arvesyndens lodd. Befrielsen fra arvesyndens lodd betyr ikke at personen ikke synder. Men synden som begås er da en side ved den frie viljen som mennesket er skapt med og en følge av en manglende innsikt i Guds kjærlighet, i rett og godt. Derfor har Gud gitt Kirken fullmakten til å løse eller binde syndene gjennom skriftemålet. Gud lar oss ikke være alene, men hjelper oss på vår vei gjennom Kirken og hennes sakramenter.

Fra og med dåpen tilhører vi den nye virkeligheten i Kristus, vi har mottatt det nye livet. Dåpen gjør oss til Guds barn og Kristi brødre og søstre. Alt hva vi lærer og lever av etikk og moral er for å gjøre denne indre virkeligheten til en ytre realitet og til å bli vitner for Guds kjærlighet i vår verden.

I Herrens dåp feirer vi Guds underfulle kjærlighet til verden og oss mennesker.