Fastetiden er en nådens tid, en tid Kirken gir oss for å la oss fornye og fordype vår relasjon med vår herre Jesus Kristus og vår Gud. Tekstene Kirken har valgt ut for denne tiden, skal vekke oss, inspirere oss, åpne oss, undervise oss i vår etterfølgelse av vår Herre. Men de skal også understreke for oss hvem Jesus i sannhet er, nemlig Kristus, Guds salvede, Guds Messias.

«Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om, og tro på Evangeliet!». Med disse ordene begynner vår herre Jesus Kristus sin forkynnelse etter at han har blitt prøvet gjennom Satans fristelser. De 40 dagene i ødemarken kan vi forstå som en fastetid, en forberedelsestid for Herrens offentlige virke.

Dagens lesninger setter Herrens ord inn i et spesielt perspektiv. Begge beretter om Noah hendelsen, en hendelse som kan forstås som en annen form for fastetid som fornyet jordens åsyn.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden B» →

Denne gangen har jeg ikke skrevet noen preken. Men jeg har noen tanker til dagens evangelium på EWTN som man kan høre på: https://www.evangelieforklaringer.no/episodes/evangelieforklaringer-askeonsdag

En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium forteller oss hvordan menneskene søkte til Jesus og hvor krevende hans virke er blitt. Han vet nok at hans tilmålte tid er kort, så han må bare stå på. Han skal samle Israels spredte får som i datidens politiske og åndelige situasjon er en oppgave som synes umulig å gjennomføre. Men han gir så meget av sine krefter han kan til den enorme oppgaven. Gjennom Markus evangeliet møter vi flere oppsummeringer av hans vandringer, forkynnelser, helbredelser, demonutdrivelser og i enkelte tilfeller oppvekkelser av døde. Herrens messianske oppdrag krever alt av ham.

Vi hører han helbreder Simons svigermor. Mens han er i huset, samles «hele byen» utenfor. Han får ikke meget tid til hvile og etter at sabbaten er over ved solnedgang, kaster han seg i gang med sine gode gjerninger.

Tidlig om morgenen neste dag forsøker han å finne en tid for seg selv for å be, men det varer ikke lenger før han blir funnet og bedt om å fortsette sitt virke. «Alle leter etter» ham. Han unnes ingen hvile.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret B» →

Det kan være vanskelig for oss å forestille seg at de fire disiplene Simon, Andreas, Jakob og Johannes med en gang lot alt ligge da Kristus oppfordret dem til å følge ham. Etter vårt skjønn er det ingen vanlig måte å reagere på. Det går imot psykologiens erfaringer. Bare fordi en ukjent kaller, gir man ikke opp alt man har og gjør.

Men vi kan gå ut ifra at Kristus ikke var så ukjent. De to brødreparene som han gjorde til sine disipler ved Genesaretsjøen hadde nok hørt om ham på forhånd. De hørte til kretsen rundt Johannes Døperen. Han hadde gjort dem oppmerksom på Jesus fra Nasaret og han hadde snakket om ham. Deres skritt i Kristi etterfølgelse var forberedt.

Likevel var det noe plutselig over deres avgjørelse. De blir revet ut av sine hverdagslige forpliktelser og bindinger. Det var ikke bare en lengre prosess, fordi det nye som Herren bringer inn i verden, bryter inn i deres liv utenfra.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret B» →

Et navn er viktig. Navnet markerer personen. Vi tror at Gud kjenner oss alle ved vårt navn. Og det er godt. Men vi derimot kan ofte ha vanskelig for å huske navn. Selv om vi mener det godt, selv om vi er interessert i en annen og vi husker en del personlige detaljer, navnet kan være glemt. Ansiktet, jo, det kan vi huske. Men hva var det du het? Vi kan snakke sammen uten å måtte komme inn på det pinlige å måtte avsløre at jeg har glemt navnet. Alle ønsker vi selvfølgelig å bli gjenkjent også ved vårt navn. Hvis andre ikke husker navnet vårt, kan vi føle oss fornærmet.

Gud kjenner hver enkelt ved sitt navn, helt og fullt, intimt, bestandig. Ingen av oss blir noen gang ignorert av Gud: lik fuglene under himmelen og alle skapte ting, vi er for bestandig i Guds minne, under Guds beskyttelse (Mt 10,29). Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud det vet. Selv personen som ikke har noen spesiell betydning i sin nestes øyne, selv den fødte taper som lever i skyggen av depresjoner det meste av tiden – de er verdifulle i Guds øyne, kanskje mer verdifulle enn vi aner.

Les mer «Preken: 2. Søndag i kirkeåret B» →

Mørket hviler over Jerusalem, nyheten om at jødenes konge er født vekker ingen glede. Tvert imot vekker nyheten en dyp uro hos de mektige. Det er fremmede som har kommet til Jerusalem og som blir tatt imot av kong Herodes i hans palass. Mørket i kongens hjerte skjuler seg bak ordene om at han vil dra å hylle barnet. I stedet iverksatte han noe senere et mord på alle guttebarn under to år i Betlehem i håp om å kunne kvitte seg med denne farlige kongen.

Stjernetyderne hadde fulgt stjernens lys for å finne frem til det sanne lyset i en stall i Betlehem. Lyset de søker, er ikke et jordisk lys, men lyset fra himmelen slik Jesaja beskriver det i den første lesningen: «… over deg stråler Herren frem, hans herlighet åpenbares for deg». Det er den herligheten vi feirer i dag, barnet i krybben er svaret på Jesajas opprinnelige visjon for Jerusalem. Herren tilhører det nye Jerusalem, det himmelske Jerusalem, byen badet i Guds lys.

Herrens komme åpner for hedningenes vei til det nye Jerusalem. Med Kristus åpnes de gamle grenser, ja, de sprenges ut til det langt større, til Guds universelle frelsesvilje. Alle folk kalles til å se frelsen, til å se lyset.

Les mer «Preken: Herrens åpenbaring» →

I dag på festen for den hellige familie, møter vi også en annen familie. Vi hører om Abram og Sara som er blitt meget gamle uten å få et eget barn. Sa ikke engelen Gabriel til Maria at «ingen ting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Det gjelder ikke bare Elisabets graviditet, mens også Saras. To for gamle kvinner som blir gravide med hver sin sønn på to helt forskjellige tidspunkt i den lange frelseshistorien. Men også Marias graviditet er et under.

Isaks underfulle fødsel kan vi forstå som et bilde på Kristi fødsel og Abram og Sara som bilder på de hellige Josef og Maria. I begge tilfeller, hos Sara og Maria, dreier det seg om mirakuløse unnfangelser som krysser grensene for sunn fornuft og hva som er mulig biologisk. Men for Gud er det ikke umulig.

Begge kalles sin fars enbårne sønn, Isak fra Abram, Jesus fra Gud Fader. Det er mange forbindelser mellom disse to. Begge kom til en dag å måtte stige opp på et fjell eller en høyde, tynget ned av treverk de bar på ryggen for deres henrettelse. De ble lagt på treet som et offer til Gud. Men Isak ble løslatt i siste liten, mens Jesus døde på korset.

Les mer «Preken: Den hellige familie B» →

Dagens andre lesning fra Hebreerbrevet sier noe helt sentralt for oss som feirer jul: «Nå, …, har (Gud) talt til oss gjennom Sønnen». Brevet tenker på samme måte som evangelisten Johannes når forfatteren av brevet skriver om Sønnen at han er «innsatt som arving til alle ting, og ved hvem (Gud) også har skapt verden».

Faderen har skapt verden ved Sønnen, eller som Johannes skriver: «Alt ble skapt ved ham; uten ham er intet skapt». Hva er det som sies oss?

Johannes beskriver Sønnen som Ordet, et ord som er hos Gud og som er Gud. Ord, logos på gresk, er språk, er kommunikasjon. Ord sies. Er skaperverket i sin helhet et språk da det er blitt til ved Guds Ord? Ja, det vil jeg som teolog mene.

Vi tror på Gud som treenig, fordi Gud har åpenbart seg slik. Det er én Gud i tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Gud er før all skapelse, er evig og vil være evig etter at all skapelse er forgått. Alt som er skapt eksisterer ved Gud, ved Guds Ord.

Les mer «Preken: Første juledag» →

Gud velger å tre inn i vår virkelighet på det tidspunkt Gud selv har valgt. Messias skal fødes, ikke nødvendigvis slik det var forventet av alle, men slik Gud ville det. Og likefullt skulle messiashendelsen oppfylle de gamle skrifter.

Så i sitt gode forsyn skapte Guds den fullkomne konstellasjonen for verdenshistoriens mest sentrale hendelse. Messias må ikke bare stamme fra Davids slekt gjennom Josef, men han må fødes i Davids by, Betlehem. Keiserens befaling i Roma om at alle skal innskrives i manntall må tjene dette. Messias må fødes som et barn, fordi slik er det profetert: «Et barn er oss født», og bare fordi han er et barn, vil hans «herredømme være stort».

Barnet må fødes inn i verdens fattigdom, det er ikke tilfeldig at der ikke er noe plass i herberget. Barnet skal ta del i denne fattigdommen fra begynnelsen av. Dette forteller oss allerede hvor forskjellig Guds tanker er fra menneskenes tanker. Messias fødes ikke i noe palass, men i en fattig stall.

Les mer «Preken: Julenatt» →