I dag på festen for den hellige familie, møter vi også en annen familie. Vi hører om Abram og Sara som er blitt meget gamle uten å få et eget barn. Sa ikke engelen Gabriel til Maria at «ingen ting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Det gjelder ikke bare Elisabets graviditet, mens også Saras. To for gamle kvinner som blir gravide med hver sin sønn på to helt forskjellige tidspunkt i den lange frelseshistorien. Men også Marias graviditet er et under.
Isaks underfulle fødsel kan vi forstå som et bilde på Kristi fødsel og Abram og Sara som bilder på de hellige Josef og Maria. I begge tilfeller, hos Sara og Maria, dreier det seg om mirakuløse unnfangelser som krysser grensene for sunn fornuft og hva som er mulig biologisk. Men for Gud er det ikke umulig.
Begge kalles sin fars enbårne sønn, Isak fra Abram, Jesus fra Gud Fader. Det er mange forbindelser mellom disse to. Begge kom til en dag å måtte stige opp på et fjell eller en høyde, tynget ned av treverk de bar på ryggen for deres henrettelse. De ble lagt på treet som et offer til Gud. Men Isak ble løslatt i siste liten, mens Jesus døde på korset.
Sammenligningen mellom disse to familiene forteller oss at verdens frelse går via familien, noe den hellige pave Johannes Paul II yndet å si. Frelsen kommer ofte fra stille avgjørelser eller tro hos foreldre til uventede tider og på uventede steder som fører til unnfangelsen og fødselen av et nytt menneske som kommer til å forandre verden. Dramaet i menneskets historie skjer ofte i dagliglivets stillhet og intensitet i familien. Helligheten kan vokse frem i dagliglivets innhold hvor vi kan lære å handle og vokse i troen.
Lukas understreker at den hellige familie, Maria, Josef og Jesus, var lydige mot den gamle paktens lover. Dette går igjen gjennom barndomsfortellingene. Også som voksen forholder Jesus seg til lovene. Det dreier seg om å være lydig, «i overensstemmelse med Herrens lov».
Ritualene vi møter i dagens evangelium er de som gjelder renselsen av moren etter fødselen. Maria, som neppe tenger renselsen, følger loven i solidaritet med kvinnene i sitt folk.
Men Gud er igjen til stede på en særskilt måte i Den hellige Ånds person. Den hellige Ånd spiller en sentral rolle hos Lukas og vi møter hos evangelisten en sann karismatikk. Slik Ånden gjorde Marias graviditet med Guds Sønn mulig, slik Ånden virket ved Marias uplettede unnfangelse, slik Ånden beveget Elisabeths lovprisning av Maria, slik Ånden fylte Sakarias, slik beveget Ånden nå Simeon å komme til templet for å møte den nyfødte frelseren.
Simeon trer frem og lovpriser Gud for det store Gud har gjort. Nå kan Simeon dø i fred. Men han ser kraften som kommer til å ligge i Sønnens virke og morens delaktighet i Sønnens lidelse og død. Oppstandelsen vil åpne virkeligheten til noe nytt og all smerte og lidelse vil tas opp i en høyere enhet.
Også den gamle Hanna kom og lovpriste Gud. To gamle mennesker, Simeon og Hanna, bekrefter det som er skjedd på profetisk vis. Til slutt hører vi at den hellige familie vender tilbake til Nasaret og at Jesus vokste opp der og «tok til i styrke og visdom, og Guds nåde hvilte over ham». Sønnen trer inn i en lang forberedelsestid på hans fremtidige virke. Han studerer de hellige skrifter som ved Åndens nærvær åpner deres betydning og sammenheng som vil bli sentralt i Sønnens kommende forkynnelse. Som han viser som 12 åring i templet, vet han at han er Faderens Sønn.
P. Arne Marcos Blogg 