I evangeliet møter vi i dag den vakre scenen hvor Herren åpenbarer sin herlighet foran tre av apostlene, Peter, Jakob og Johannes. Nå i fastetiden setter Kirken denne teksten sammen med Guds prøve av Abraham. Det må ha sin grunn.
I Herrens forklarelse på fjellet viser Faderen at Jesus virkelig er Hans egen Sønn. Ham har Gud kjær, ham skal vi lytte til. Men disiplene som er med Jesus på fjellet vet ennå ikke at Gud vil gi Sønnen hen til menneskene og for dem. Sønnen vil komme til å bli det egentlige og eneste offer i den nye pakten som ennå skal etableres.
For jødene var Abrahams offer en sentral hendelse i deres forhold til Gud og de understreker at det er et dobbelt offer: Faren som løfter kniven; sønnen, Isak, som går med på å bli ofret. Abraham blir gjerne for oss kristne sett som et bilde som viser hen til Herrens kommende offer. Men Abraham måtte ikke gjennomføre ofret. Men grep han ikke kniven med den forestillingen at han skulle gjennomføre det?
Det er det ytterste Gud har forlangt av noe menneske til da. Det grusomme er ikke bare det å skulle ofre sin egen sønn – menneskeoffer fantes i de omliggende religioner og det skal også ha blitt praktisert ulovlig i Israel – men at denne sønnen ble uttrykkelig gitt som en gave ved Guds under og som var bestemt til å oppfylle Guds løfter. Men til tross for denne uforståelige motsetningen for menneskets fatteevne, adlød Abraham Gud fordi Gud er Gud. Gud prøvde Abrahams tro, men gjorde det klart at Gud ikke vil menneskeoffer ved å stoppe Abraham.
Paulus løser opp det som kan synes paradoksalt ved å fortelle oss at Gud viser seg som en kjærlighet som ikke motsier seg selv når Guds enbårne Sønn trer inn i den sanne døden og nettopp ved det oppfyller løftet å «gi oss del i alle sine gaver», nemlig å gi oss del i det evige og sanne livet.
Det store her er ikke en ensidig lydighet fra mennesket overfor et ubegripelig bud fra Guds side, men en enhet i Sønnens lydighet å gå i døden for alle og Faderens hengivelse å gi oss alt ved ikke å spare sin sønn. Dermed er ikke Gud lenger bare med oss, men også for oss, vi som gjennom dåpen er Hans utvalgte. Og ved det har Han ikke bare gitt oss noe stort, men alt hva Han har og er.
Dermed blir det som skjer på det høye fjellet forståelig. Kristus lyser opp. Hans sannhet lyser bokstavelig opp. Treenighetens lys stråler ut. Det er Guds kjærlighets lys. Sannheten som til og med blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds Sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut hva han virkelig er. Legemet blir til forkynnelse av en dypereliggende virkelighet enn disiplene hadde fattet til da. De får se en skjønnhet som ikke er hans utseende, men hans sannhet. En skjønnhet som er langt mer praktfull enn et hvilket som helst overfladisk blikk. Det er Guds skjønnhet som lyser opp.
Det viser hva det er Gud i sannhet gir for verden og som blir ofret. Kristus blir den nye Isak i lydighet og kjærlighet til Faderen ved å la det skje, det som skjer.
Disiplene ble ifølge evangelisten forferdet ved synet og vet ikke hva de skal si. Men de får heller ikke snakke om det som skjedde. Først Herrens død og oppstandelse vil gjøre det mulig å forstå hendelsen som de ble vitner til.
Som kristne er vi kalt til å la vårt legeme forvandles til å ligne på Herrens herliggjorte legeme. Vi skal bli Kristuslik i ordets fulle forstand. Det betyr at Guds skjønnhet som lyser opp i Kristus også skal bli vår skjønnhet. En sann, uforgjengelig skjønnhet. Vi skal bli en del av Guds skjønnhet. Det er sant liv, sann eksistens. Være hos Gud i Gud.
Den virkelige skjønnheten kommer innenfra, særlig derfra hvor vi i vårt sentrum kan bli ett med Gud. Det er det, det dreier seg om, det er omvendelse. Omvendelse fra innsiden som forandrer det ytre. Det er en faste som Gud ønsker.
Vi søker Gud som den bærende grunnen for vår eksistens, hvor alt er, som er nødvendig. Bare Han kan skjenke oss den sanne skjønnheten og dermed også den sanne freden, fordi Han er vår innerste skjønnhet. Står vi fast forbundet med Gud, vil vi begynne å stråle. Hører vi på Hans stemme, vil også våre gjerninger samsvare med denne skjønnheten. Hva spiller vel vårt ytre for en rolle, dersom det ikke er et middel for vårt indre?
P. Arne Marcos Blogg 