Kort – Søndagsbladet 190519

Kjære menighet,

av og til ser jeg gjennom mine digitale arkiver. Jeg har tatt vare på alle elektroniske dokumenter i det minste fra 1990. Jeg sletter så og si aldri noe, da man aldri kan vite hva som kan brukes i en annen sammenheng siden. Riktignok kan ikke alt åpnes umiddelbart. Men det finnes alltid veier til gjenåpning. Så i dag vil jeg dele med dere en lederartikkel fra 1997 i datidens Søndagsbladet i St. Olav menighet i Trondheim:

«Et bekortet liv?

Nå har det rablet for lederskribenten vil mange tenke. Kan han ikke norsk lenger? Enhver vet jo at ‘bekortet’ ikke er et korrekt ord. Men likevel vil jeg foreslå at det innføres i det norske språket som et nyord. Hvorfor?

Jeg tenker på alle de plastikkort vi etterhvert utstyres med for å fungere i det stadig mer elektronifiserte samfunn. Ordet ‘forkortet’ ville gi en helt feil betydning. Selvfølgelig kan det være søkt å finne opp nye adjektiv, men er det ikke så meget som forandrer seg i vår verden, at man trenger stadig nye ord og uttrykk for å beskrive den?

Hva er det så med disse kortene? Jo, snart har vi slike kort til alt. Én ting er at vi har bankkort og kredittkort og kanskje telefonkort. Det virker rimelig. Men nå skal vi ha nøkkelkort, bonuskort og andre kort. Lommebøkene blir bare stivere og tykkere av all plastikken. Apropos bonuskort. Som innehaver av et Shellkort fikk jeg nå tilsendt Trumfkort. Det betyr at når jeg kjøper ting i en del forskjellige forretninger kan jeg samle poeng, som senere kan løses ut mot penger og muligens annet. Jeg har for lengst bonuskort for SAS og Braathen. Tenk om vi kunne få betale mindre enn å måtte samle poeng overalt. Kanskje vi burde få bonuspoeng på telefoneringen og på bankkortene. Bankene tar jo allerede enorme gebyrer for et par minutter elektronisk arbeide. Hvorfor skulle vi ikke få noen poeng for det? Har vi samlet 100 poeng kunne vi få spare månedens gebyrer for overføringer. Under VM var vi så heldige å få kjøpe småmyntkort (alle automatprodusenters drøm. Nå kan prisene heves uten å bygge om maskinen).

Baksiden av denne ‘bekortete’ medalje er at alt vi gjør kan registreres elektronisk og lagres. Vårt adferdsmønster kan lettere enn noen gang forfølges og eventuelt benyttes. Det er en smal sak å kombinere all informasjon. Vil vi dette? Er ikke den personlige sikkerhet for lengst på vei ut av vårt moderne samfunn? Har vi virkelige kontrollinstanser som overvåker utviklingen? Vet politikerne hva om skjer? Vi dysses i søvn av budskap om mer service, skjønt virkeligheten er at servicen blir stadig mer forkortet til fordel for ‘bekortning’. Service er det menneskelige møtet og ikke kort uten ansikt».

Det var overraskende å lese dette fra en tid da det ikke fantes smartphoner og iphoner. Nå kan det betales fra disse og plastkortene blir mindre viktig. Endelig har vi for eksempel fått vipps til menigheten. Nummeret er å finne på baksiden av Søndagsbladet.

Jeg ser at en del av det som var en ny virkelighet for mer enn 20 år siden, er slik ennå. En del av poengene i det skrevne, har beholdt sin gyldighet. Jeg har igjen et Trumfkort i flere år nå, men hadde helt glemt at jeg hadde et den gangen også. Kontanter er blitt langt mer sjelden og med de mange betalingsapper på phonene, er vi mindre ‘bekortet’ nå … muligens. Vi blir vel heller mer og mer ‘beappet’.

Men dette med elektroniske spor er forblitt en realitet. Det er nesten umulig å gjemme seg i vår tid om man skulle ha behov for det. Et a-elektronisk liv er blitt meget vanskelig å leve.