Lignelser – Søndagsbladet 170618

Kjære menighet,

når vi vil prøve å snakke med noen om noe som er vanskelig for oss, kan vi ha problemer. Vi føler at vi ikke finner de riktige ordene. I våre tanker kan vi utmale oss den samtalen vi vil gå inn i, men i møtet med den andre er det som om ordene forvandles, samtalen går ikke slik vi hadde tenkt oss den på forhånd. Vi kan erfare det samme enten det er noe alvorlig vi vil ta opp eller noe meget godt.

Hvis vi vil fortelle en annen at vi er meget glad i vedkommende, ja kanskje at vi elsker den andre, kan vi fort møte språkets grenser. Det er som om språket stopper opp, tungen kan gå i stå. Vi strever etter å sette ord på det vi føler. Vi prøver å finne ord som egner seg best til situasjonen, selv om vi vet at intet ord kan uttrykke nøyaktig hva vi føler. Vi kan føle oss som om vi famler i det tomme. Det er som om ordene kunne ødelegge sannheten som er veldig viktig for oss. Av og til kan vi føle oss riktig dumme, men vi lar ikke være å prøve. Vi sier: «Hvis jeg bare kunne finne det riktig ordet … Hva jeg prøver å si er … Det er noen som … Det er slik at».

Det er underlig at ordet, som er så nødvendig for vår kommunikasjon, plutselig kan synes så inadekvat. Vi kan bli stående å famle etter ordene. De som elsker må slite for ordet.

Når vi vil forklare noe, må vi ofte bruke analogier eller bilder for å få det til. En god lærer åpner noe som er ukjent for elevene ved å benytte seg av det som burde være kjent for alle. Han sier at det han vil forklare er slik og slik. For å kunne snakke om noe som er fremmed, bør vi begynne om noe som er kjent.

Når Kristus snakker om Guds rike, sier Han aldri direkte hvordan det er. Det ville være ubegripelig for hans tilhørere. Derfor benytter han seg av lignelser og bilder for å forklare det uforklarlige.  Ordet kan ikke fange inn rikets mysterium, men det kan male et bilde av hvordan riket må være. «Han talte ikke til dem uten å bruke lignelser, men når han var alene sammen med disiplene, forklarte han alt for dem» (Mark 4. 34).

Dette vil ikke si at Kristus forkynte noe til de vanlige tilhørerne og noe annet til disiplene sine. Hvis vi ser på definisjonen av lignelser, kan vi si at det vi prøver å forklare i lignelser ikke er nok. Det er alltid noe mer å si, fordi lignelsen aldri kan ta i seg hele virkeligheten.

Vi kan selvfølgelig spørre hvorfor han kun snakket i lignelser til folket mens han forklarte sine disipler alt. Hva er forskjellen mellom dem og folket?

Kristus valgte seg ut disiplene for å sikre seg at noen virkelig lærte alt og at de kunne være vitner og bringe Hans budskap videre, når timen var kommet. De ble plukket ut til å lede dem som ville følge etter Herren og slutte seg til hans fellesskap, Kirken.

Kunnskapen han gav disiplene lever i Kirken. En god del ble skrevet ned og en del tekster har blitt tatt inn i Det nye Testamentet som tekster som skal vekke troen i leseren på Jesus Kristus som Guds Sønn og verdens frelser. Andre tekster er en del av Kirkens tekstskatt uten at de er tatt inn i Det nye Testamentet selv om de kan være fra samme tid. Kirken hadde kriterier for hvilke tekster som slulle være med i kanon og som ble vår hellige skrift. Men Kirken har aldri sagt at vi kun vet det som står skrevet der, eller at det skulle være alt vi vet. Derfor er det kun i Kirken at vi har fylden av troen.