En kananeisk kvinne fra egnen hvor Jesus befinner seg, kjenner ham igjen. Selv om hun er hedensk, bruker hun hans riktige tittel: ”Herre, du Davids sønn”. Hun ber utrettelig om at Herren skal befri hennes datter som er plaget av demoner. Men han reagerer ikke. Han er bekymret for sitt eget folk som han er blitt sendt til av Faderen. Han er plaget av at hans sendelse til Israel ikke er blitt anerkjent og tatt imot. Hvor mange tegn hadde han ikke allerede virket? Han ble ikke akseptert. Han ble ofte misforstått og bare sett på som en mirakelmann som kan helbrede syke. De som var kjent med skriftene og som derfor egentlig burde forstått hvem og hva han er, så på ham som en som stifter uro og skaper uorden.
Herren tenkte nok ved seg selv: ”hvordan skal mine landsmenn begripe at våre fedres Gud er nådig og barmhjertig, at han opphøyer de ringe og redder synderne?” Så han svarer ikke den hedenske kvinnen men lar henne være.
Disiplene opplever kvinnen som roper etter dem som en plageånd som de vil kvitte seg med: ”Bli ferdig med henne, for hun fortsetter å rope etter oss!” De ønsker ro og fred. De tenker ikke på kvinnen og hennes datter. Jesus tar utgangspunkt i sin sendelse og formulerer det meget direkte: ”Jeg er ikke sendt til andre enn Israels bortkomne får.” De forstår ikke Guds godhet og deres hjerter er forstokket.
Da kaster kvinnen seg ned for ham med ordene ”Herre, hjelp meg!” Da får hun slengt etter seg av Jesus: ”Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for hvalpene.” Kvinnen innrømmer i all ydmykhet at Israel er utvalgt. Men hun har tillit til at smulene som hvalpene får lov til å spise, også er tilgjengelig for henne. Hun lar seg bli sammenlignet med hvalper som tross alt ofte er yndlingsdyrene i familien.
Hennes tillit er uten grenser. Dette beveger Herrens hjerte. Han ser i henne en sann bortkommen som tror på Davids sønns messianske sendelse og som har full tillit til ham. Hun blir til en fattig som ikke har noe annet i hendene enn den rene troen, som Jesus ser grunnlagt i Faderens hjerte. Jesus erkjenner i den hedendske kvinnen nåden til den himmelske Faderen som har sjenket henne slik en ren og ydmyk tro. Herren slår fast: ”Kvinne din tro er stor. Det skal bli som du vil”. Og akkurat da ble datteren befridd og frisk.
Også vi får lov til å komme til Herren når vi opplever oss som bortkomne. Vi inviteres til å tro på Guds kjærlighet. Vi skal ha en grenseløs tillit og la oss sjenke av hans godhet. Hvis vi stoler blindt på Ham, er utholdende i bønnen og forblir åpne for at ikke vår vilje, men at Hans vilje skjer, begynner vi å erkjenne at vi alltid er elsket og tatt vare på, selv om de raske og enkle løsningene på våre problemer ikke er der.
Det sies at vi skal be Herren lenge og tålmodig. Likevel kan det synes å ha vært forgjeves – den syke dør, det finnes ingen løsning slik vi ønsker. Men vi skal ikke gi opp for det. Hvis vårt anliggende ikke blir løst slik vi ønsker det, hører Herren det likefullt og kanskje det blir anderledes og senere: mennesker omvender seg, fiendskap løses opp, meningen med livet oppdages i evangeliet.
Guds nåde tenner et lys, står ved mennesket og forventer vår kjærlighet. Det åpner et stort og fritt rom. Gud elsker oss uendelig.
P. Arne Marcos Blogg 