Preken: første juledag

I natt hørte vi Lukas skjønne juleevangelium. I dag møter vi en helt annen måte å fortelle om jul på. Vi har hørt en vakker hymne som er innledningen til Johannesevangeliet. Hymnen er en lovsang over Ordet, over Guds store Ord.

Teologien har alltid forstått dette Ordet som hymnen beskriver, som en av personene i den treeninge Gud, nemlig Sønnen. Hymnen forteller at Ordet var i opphavet, i begynnelsen, dvs. før enhver tid, enhver skapelse. Dette er det vi i uttrykker i trosbekjennelsen når vi sier om Guds sønn: født, ikke skapt. Sønnen fødes før skapelsen. Alt det skapte er nemlig blitt skapt ved Ordet. Uten det er intet skapt. Det er dette Ordet, som er evig og guddommelig, som ble menneske. Da Gud besluttet å bli menneske og komme til jorden, ble Han det i Jesus fra Nasaret. Ordet ble kjød, ble menneske, ble inkarnert. Det er Gud vi har feiret i natt og som vi feirer i denne tiden. Vi ferier at Gud ble menneske, at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, er Kristus.

Vi tror at den store og uendelige Gud, himmelens og jordens skaper, som vi tror har skapt alt, det enorme universet, denne vidunderlige planeten, det mangfoldige livet rundt oss, alt fra galakser til atomer, bestemmer seg for å tre inn i skaperverket for å bli en av oss. Han er ikke fjern, høyt hevet over vår virkelighet, nei Han ble en av oss i ordets fulle betydning. Gud har bøyd seg ned til oss, inn i vår virkelighet. Han delte alt med oss, bortsett fra synden.

Menneskelig sett er det ikke nødvendigvis lett å forstå at Gud valgte å gjøre det på denne måten. Utifra vanlige menneskelige forestillinger om Gud eller guders verdener, ville det vært naturlig å forestille seg en gud som kom ned til jorden i en sky av ild og røk, med trompeter, basuner og trommehvirvler. Hele menneskeheten skulle stoppe skjelvende opp og forstå: Nå er Gud kommet. Nå skal det bli klart hvem som er den egentlige herre.Ved hjelp av trusler og maktutøvelse kunne vi tvinges til å bli overbevist om at han er Gud. Man kunne forestilles seg det tilsvarende som noen statsledere velger å gjøre det for å forbli på maktens tinde. Med et utspekulert sikkerhetssystem settes alle i frykt for å passiviseres og akseptere alt som forlanges.

Heldigvis er Gud ikke slik. Nei. Han er ikke slik vi ville forvente oss det. Gud holder seg fri fra våre forventninger. Han er helt fri overfor oss. Han kom slik Han kom, selv om Han kanskje risikerte at ingen ville ta imot Ham. Og mange av dem Han i første omgang var kommet til, avviste ham. Han tilsvarte ikke forventningene. Denne Jesus fra Nasaret, som man så på som sønn av Josef, som ikke var kjent for noe spesielt, han skal være Messias, som skal redde det utvalgte folket fra undergang? Det var få som kunne innse det.

Men vi kan være glade for at Jesus ikke tilsvarte de messianske forventningene. Frelsen, en gave, som Gud vil gi alle, budskapet om frelsen, kunne nå spres utover. Mange av de han hadde forventet som hans egne, avviste ham og han endte på korset. Og andre, som ikke så på seg selv som de utvalgte, de forstod hvem han var.

Gud respekterer vår frihet på en fullstendig måte. Troen er en gave som tilbys oss. Den tvinges ikke på oss. Vi kan velge. Velger vi troen, og den er sann, da må det gå oss på en best mulig måte som mennesker, etter Guds mening med mennesket. Og særlig nå som han selv vet hva det vil si å være menneske, mennesket i ordets fulle forstand. Den mennesklige natruen er gått inn i Gud ved Sønnens oppstandelse.

Ved det er Gud virkelig blitt en nær Gud, en nærværende Gud. Han er ikke fjern, uinteressert, likegyldig, men nær. Men hans nærvær er ikke ofte lett å merke. Han er heller stille enn bråkete. Og Hans stemme er lav. Han vil ikke trenge seg på oss, men Han vil gi seg oss, frelse oss. Derfor gir Han oss ikke opp. Vi kan vende om og tro julens glade budskap om Gud som er blitt menneske.