Et stort mysterium er skjedd i Maria. I sitt skjød bærer hun barnet som Gud ved Den hellige Ånd har gjort henne gravid med. Guds Sønn er kommet inn i vår virkelighet ved å la seg bli menneske. Maria er boligen for hans komme som Den hellige Ånd hadde forberedt. Han gjør det i enhet med Faderen i Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen i Sønnens menneskevordelse. Sønnen har ikke forlatt Treenighetens felles rom, men Treenigheten har krysset grensen mellom himmel og jord og bøyd seg inn i vår virkelighet.
Maria bærer Sønnen gjennom Judea til Elisabet. I sin mors livmor er Herren fysisk til stede i vår verden. Hans nærvær helliger hvert skritt moren tar. Da hun endelig når sitt mål, gjør hans nærvær ved Den hellige Ånds virke at barnet Elisabet venter hopper av glede over møtet med Herren. Samtidig fyller Ånden Elisabet på en måte som gjør det mulig for henne å erkjenne at Herren lever i Maria. Maria behøver ikke en gang å si at hun er gravid.
Så priser Elisabet Maria og forstår hennes unike posisjon blant alle verdens kvinner gjennom all historie. I Maria lever livets under som vi er skapt ved og som vi vil frelses ved. Ingen annen kvinne kommer til å få en tilsvarende historisk rolle som Maria.
I dette møtet mellom de to ufødte barna, Johannes og Jesus, er det som om den gamle og den nye pakten slynges sammen på en underfull måte. Her møtes den gamle tid, som står ved avslutningen og den nye tid, som står ved begynnelsen. Og selv om Døperen senere ikke vet hvem som er den større som kommer etter ham (Joh. 1,33: «jeg kjente ham ikke»), så blir han i sitt mors liv velsignet av den større og valgt som forløper.
Vi kan gå så langt som å si: sett fra oppfyllelsen, sett fra Kristus blir hele den gamle pakten bestemt til å være forløper, slik at den bare får sin fulle mening hvis den blir utlagt med henblikk på Kristus. En veiviser er bare meningsfylt hvis det stedet den peker på faktisk eksisterer.
Det gjelder også når menneskene i den gamle pakten bare hadde en vag forestilling om det de forventet som frelse i fremtiden. Elisabet som sammen med sitt barn ble fylt av Den Hellige Ånd vet det derimot nøyaktig. Hun kan derfor hilse denne bestemte kvinnen som står foran henne, som den som har den fullkomne tro. Den tro som er forutsetningen for at Gud endelig kan oppfylle det han har lovet. Nemlig at det skal komme en som Israel, det utvalgte folket, skal finne sin frelse ved. En som oppfyller profetiene, dog på en annen måte enn forventet, noe som viser oss Guds frihet i oppfyllelsen.
I den første lesningen møter vi en av den gamle paktens profetier. I den nøden som hersker etter at Samaria var gått under, vender profeten Mika blikket bakover til en gammel tid, da David gikk frem av Betlehem og Efratas ætt. Derfra vil Israels hyrde komme når landflyktighetens nød er over, for å grunnlegge et verdensomspennende fredsrike.
Jesaja hadde snakket om en ung kvinne, som skulle føde Emmanuel, «Gud-med-oss», her kalles Messias mor bare for hun som skal føde. Profeten går tilbake til David, men Jesu opphav i gammel tid er evigheten, og hans endelige fredsrike vil overgå alle forventingene til Israel. Kanskje går oppfyllelsen i Maria og hennes sønn bare tilbake til den gamle pakten for å rage høyt over den.
I den andre lesningen blir ånden og sendelsen til Messias åpenbart. Hans oppdrag er ren lydighet til Faderen i Den hellige Ånd. Sønnen lar seg forføye til Faderens vilje.
I hver messe lar Sønnen sitt legeme og blod strømme inn i Kirken ved Den hellige Ånds virke. Hver gang vi ferier messe krysser Gud grensen mellom himmel og jord. Gud bøyer seg inn i vår verden. Derfor finnes det intet større øyeblikk i vårt liv enn messen, enn møtet med Herren i hans ord og hans hellige legeme og blod.
Maria tok ham imot og bar ham inn i verden, slik at han kunne gi seg til alle, også til oss her og nå. Derfor er det rett og rimelig å ære Maria og love og prise Gud Fader for det store under at Hans Sønn ved Den hellige Ånds virke ble menneske.
P. Arne Marcos Blogg 