Mitt mellomvære i den gamle prestegården begynner å ta bedre form. For å føle seg hjemme et sted er det viktig å kunne prege stedet ved en selv. Til det finnes det selvfølgelig ingen objektive kriterier. Det vil være helt forskjellig fra menneske til menneske. Men det er viktig å ha en bolig.
Hvor man enn er i verden, vil man kunne se at mennesket søker å skape seg en form for bolig, enten det er i et kummerlig forhold under en bro, eller i et bittelite hus i en slum eller i en klostercelle, i en leilighet, eller i et villa eller i et palass eller en av de utallig mange varianter. Uansett størrelse og form, trenger vi noe som er et hjem for oss, det være seg man er hjemløs som kan være vanskelig etter om det er valgt slik eller blitt slik. (Jeg vet fra mitt arbeid med hjemløse i Münster at der er de som bevisst har valgt et slikt liv).
Holder vi dette sammen med Herrens ord om at han går forut for oss til Faderen for å gjøre i stand boliger for oss, får det å ville ha en bolig en ny betydning. Det å ha en ramme, et rom rundt livet, er ikke bare en herværende virkelighet, men peker også mot en himmelsk realitet. Uten at vi kan forestille oss hvordan den vil være, er det tydelig at der er en sammenheng på et dypere plan.
Det å ville innrede seg, å ville gi sitt liv et preg, må være et vesenstrekk ved oss mennesker som er forankret i sannheten om at vi er skapt i Guds bilde. Holder vi fast ved denne, kan vi lese sider ved mennesket som ikke uten videre er åpenbare. Mens boligen her er preget av det herværendes begrensninger, vil den himmelske bolig være av en helt annen karakter. Men det gir bare mening å ha en bolig, dersom den er «vår» egen. Samtidig er det klart at den ikke vil være preget av vår egoisme og selvopptatthet. Den vil neppe være et sted hvor vi søker å være private på den måten vi er her. Den vil være integert i et fellesskapsliv hvor Gud er sentrum for tilværelsen. Da Gud i seg selv er fellesskap vil vårt felleskap med Ham og med hverandre være sentralt i det himmelske livet.
Nå kan man spørre seg med hvilken holdning man skal leve i en bolig. Tydeligvis bør en bolig være mer enn bare et spekulasjonsobjekt hvor man håper å vinne så og så meget penger. Det åpner også for et spørsmål om det å bli og det å være i bevegelse og hvordan forholdet mellom disse to dimensjoner skal være. Et videre spørsmål som kunne stille er om det gir noen mening å ha boliger på mange steder. Men det vil jeg ikke ta stilling til her.
Ser vi igjen på Herrens liv, ser vi at begge dimensjoner, det å bli og det å være i bevegelse, er tilstede i livet hans. For den lengste tiden av livet var han i Nasaret og bodde nok i samme hus hele den tiden. Men da timen var kommet for å gå inn i Faderens sendelse og begynne det offentlige virke, understreket han at menneskesønnen ikke en gang har en sten å legge sitt hode på. Det må bety at det helt unike og spesielle oppdraget han tok på seg ikke tillot ham lenger å ha en fast bolig, men å være på vei. Hvor lenge det var, vet vi ikke sikkert. Det gjengis forskjellig i evangeliene. Men nå ble bevegelsen en sentral dimensjon i hans virke. Han ønsket å nå så mange som mulig, ja, han sier at det er det han var sendt for.
Nå kan man neppe tenke seg at der vil være en forbindelse mellom hvordan ens bolig her faktisk er innredet og hvordan den himmelske boligen vil være. Nei, forbindelsen må være i det at vi ønsker å leve i rammen av en bolig her og det at Herren snakket om de himmelske boliger. Boligen er med på å gi oss form og innhold. Det må også være et trekk ved den himmelske boligen. Den vil være et sted for evigheten uten noen gang å eldes.
P. Arne Marcos Blogg 