Preken: Allehelgensfest

Det er vakkert bilde Johannes maler for oss i Åpenbaringen. En uhyre mengde mennesker, ”så stor at den umulig kunne telles”, er forsamlet rundt Guds trone i himmelen. Og det er mennesker som kommer fra ”alle jordens folk og stammer, raser og tungemål”. Og alle disse er helgener selv om de fleste er ikke definert slik av Kirken. Fordi de Kirken har definert utgjør bare en liten del av en uendelig stor helhet.

Helgenenes store glede er at de får se Gud og det skal vi også få se i følge Johannes første brev. Der kan ikke finnes noen større lykke vi kan forestille oss enn få se Gud. Alt det vi opplever av lykke, glede, kjærlighet, skjønnhet, lys og varme her i dette livet, peker i all sin ufullkommenhet på det meget større som venter oss når vi får tre frem for Gud. Livet her er bare et blekt avbilde av vår herlige fremtid hvor vi bare får lik korte glimt en anelse om det store som vi går imot.

Derfor er Allehelgensfest for oss en håpets fest som gir oss perspektiv og orientering for vårt liv. Herren understreker dette håpet når han ved slutten av saligprisningene i dagens evangelium forteller at det venter en stor lønn i himlene. Lønnen er Gud selv, å få være i den store hvitkledte flokk for all evighet.

Det kan selvfølgelig være fristende for oss med vår erfaring her å tvile på at dette virkelig blir vår virkelighet. Til det er forskjellen rett og slett for stor mellom her og der. Spesielt når vi vandrer gjennom dette livet i skyggen av korset eller under vekten av vårt eget kors. Da kan lyset fra oppstandelsens herlighet bli vanskelig å skue og vårt sinn og vårt blikk kan bli formørket.

Men det er oppstandelsen som er oss lovet, det er den evige fremtiden hos Gud vi går til. Allerede i dåpen ble vi tatt inn i denne nye virkeligheten ved at vi døde og oppstod med Kristus. Oppstandelsens kvalitet er derfor allerede trengt inn i vårt vesen. Gjennom mottagelsen av sakramentene, gjennom Guds ord som sies oss, gjennom det troende fellesskap i Kirken, gjennom vårt liv som Kristi brødre og søstre i verden, er vi allerede i en ny virkelighet, tilhører vi en annen verden enn vår verden, nemlig Guds verden. Vi er borgere av Hans rike. Da behøver vi egentlig ikke være fryktsomme i denne verden, men kan møte livet med rak rygg og løftet hode. De mange martyrer blant helgenene viser oss at selv om vårt liv skulle bli krevet, er oppstandelsen sterkere og mektigere og vinner over livet. Vi kan miste dette livet, men ikke livet i Gud. Vi må bare tørre å holde fast ved Gud og aldri tvile på Hans kjærlighet uansett hvor tungt og mørkt livet her til tider kan synes å være.

Saligprisningene viser oss Herrens egen holdning, det er han som tilsvarer deres innhold. Ser vi på dem slik, ser vi på vår Herre, lærer vi av vår Herre, følger vi vår Herre, da er vi på riktig vei uavhengig av hva vi selv måtte føle og mene. Utfordringen ligger i å slippe taket i oss selv og overgi oss stadig mer til Herren. På en måte kan vi si at livet her dreier seg nettopp om å miste seg selv til Gud og ved det vinne seg fra ham.

Derfor skjenker Kirken oss de mange helgener som forbilder på vår vei slik at vi kan finne inspirasjon og støtte til denne overgivelsen. Og da der er tusenvis av helgener Kirken har kåret, skal det godt gjøres å ikke finne en eller flere blant dem vi kan lære av og støtte oss på. Helgenene går i forbønn for oss, vi lever i et levende fellesskap med dem. Så derfor kan vi i dag prise de store mengder helgener Kirken teller, men også de utallige skarer av helgener utover disse som lever for Guds åsyn ved Hans trone.