I dag, den 7. april, er det 35 år siden jeg ble presteviet av biskop Gerhard Schwenzer i Kloster Arnstein i Tysland. Det var dagen før palmesøndag det året, så min første messe ble palmesøndagsmessen. Nå er ikke 35 år ennå et spesielt jubileum, men det fyller meg med takknemlighet over hva alle disse årene har gitt meg av erfaringer, mennesker og steder. Meget ble selvfølgelig anderledes enn det jeg kunne ane.

I 1990 var jeg fortsatt i studiehuset til ordenen i Münster. Diplomoppgaven og eksamen var blitt avsluttet året før. Den 14. oktober 1989 ble jeg diakonviet av biskop Schwenzer i St. Olav domkirke i Trondheim. Etter et første kurs i pastoralseminaret for ordensprester i Tyskland, virket jeg som diakon i menigheten i Trondheim.

Under studiene i Münster hadde vi studenter oppgaver i to av byens menigheter. Jeg gav blant annet fermingsundervisning. Da det var planlagt at jeg skulle holde første messer med primizvelsignelse i begge menighetene, kunne jeg ikke være med de andre under høytiden for den hellige Triduum. Det er en tradisjon at man ikke kommer til menigheten før den første messen der som nyviet prest. Derfor ringte jeg biskop Reinhard Lettmann som inviterte meg til å feire med i Münsters domkirke, St. Paulus. Det ble min første påske som prest.

Les mer «35 år som prest.» →

Ferien tilbringer jeg hos en familie jeg har kjent siden jeg bodde her på sent nittitall og tidlig totusen tall. Stedet familien bor nå er på vestsiden av Morón flyplass og -base. Her er det i de senere årene blitt bygget nye leilighetsbygg. Familien var så så heldig å få kjøpe en leilighet over to etasjer på rundt 80 kvadratmeter med en stor uteterrasse. Da familiens eldste datter ikke bor hjemme lenger, har de et eget soverom for meg.

Les mer «Hvor jeg bor» →

Da jeg planla reisen sørover, valgte jeg flyforbindelser som gav meg noe lengre opphold både i Oslo og i Amsterdam. På KLMs hjemmeside var det varslet køer på flyplassen og det ble anbefalt å ha god tid. Mine flyvalg førte derfor til at jeg kom til å ha fem og en halv time ventetid i Amsterdam i stedet for rundt to timer.

Men tydeligvis er/var køene inn til flyplassen. I overgangen fra Schengen-området til det interkontinentale området på flyplassen tok det bare et par minutter å komme igjennom. Så det ble en lang vente tid på flyplassen. Det er meget å se på i flyplassens butikker og i en bokhandel falt mine øyne på «The Cat who saved Books» av Sosuke Natsukawa. Da jeg hadde et bra sted å sitte, benyttet jeg anledningen på flyplassen, på flyet og i går morges til å lese gjennom en fascinerende roman. Den handler selvfølgelig om bøker, med mange referanser til litteraturen, men er likevel en overraskende og artig bok.

Flyturen sørover gikk godt og raskere enn vanlig. Vi hadde god medvind og hadde tidvis en hastighet på over 1000 km/t i opptil 40.000 fot. Flyet, en Boeing 787 Dreamliner, er et meget behagelig fly å være ombord i. Det var en del turbulenser om natten, noe det ofte er over Atlanterhavet og Brasil.

Les mer «Vel fremme» →

Det er kommet meg for øre at der svirrer rykter i Oslo rundt min flytting til Tromsø. Da jeg har ført notater om veien til Tromsø, vil jeg dele noe av innholdet av disse på bloggen i håp om at det virker oppklarende. Jeg tilføyer noen kommentarer blant annet i paranteser.

Først satte jeg meg ned å skrev forhistorien for denne prosessen: «Under kongregasjonens (min orden) generalkapittel (ordenens øverste organ som samles hvert 6. år) i september 2018 kom idéen opp om å etablere et internasjonalt prosjekt for ordenen i Berlin. Dette ble tatt positivt imot av enkelte provinser. (Ordenen er del inn i ulike provinser verden over) Tanken i Berlin er å arbeide med innvandrersjelesorg og flyktninger. Provinsialen (øverste lokale leder) i Indonesia er villig til å sende to patres til prosjektet. Senere ble det også planlagt at en eller to medbrødre fra Kongo skal være med.

Under et av de mange møter i den tyske ordensprovinsens provinsråd hvor jeg var medlem fra 2015, nevnte jeg at prosjektet som er tenkt for Berlin jo like gjerne kunne være i Norge hvor ordenen i stor grad har arbeidet med innvandrere og flyktninger i snart 100 år. Dessuten ble huset på Stabekk innredet for en kommunitet med plass til 4-5 patres. I tillegg til tjenesten i Mariakirken menighet er det nok å gjøre i Oslo og omegn. Men ingen syntes det er så interessant som Berlin. Dessuten «det er så kaldt i Norge».

Les mer «Hvorfor Tromsø?» →

Jeg var i går hos fastlegen og jeg trodde jeg ville bli friskmeldt. Men legen gjorde meg oppmerksom på at anfallene jeg har hatt tar så meget energi og kraft at han ville forlenge sykemeldingen min. Så jeg er fortsatt 50% sykemeldt frem til og med den 21. februar og deretter 25% frem til og med den 7. mars. Nå i løpet av februar har jeg en tre dagers Holter-EKG og en EEG-undersøkelse på universitetssykehuset.

Jeg hadde i dag messen i Karmel. I natt har det falt rundt 15-20 centimeter sne. Da jeg kom ned til kontoret i byen etter en halvtimes gange merker jeg hvordan kreftene ennå ikke er helt tilbake. Jeg ble ganske sliten. Men det er selvfølgelig godt å gå. Jeg vil nå fortsette å feire messene i klosteret. Det blir stusselig i lengden å feire messene alene hjemme. Selv om det nå er meget mer sne her, er det heldigvis til ikke så spesielt kaldt. Det kaldeste jeg har opplevd har vært -9 grader.

Jeg var i dag hos min fastlege. Da anfallet jeg fikk vurderes som alvorlig, ønsker legen at jeg vender tilbake skrittvis til fullt arbeid. Han har sykemeldt meg videre på 50 % basis fra og med mandag den 25. januar til og med tirsdag den 9. februar når jeg har en ny time hos legen. Det er i orden for meg da jeg fortsatt føler en svekkelse i meg etter det som skjedde.