To kvinner lever helt på eksistensminimum. To kvinner uten fremtid. To kvinner med tomme hender. Enken fra Sarepta og enken i templet. Men likevel er begge i stand til å gi, til å dele det lille de har.
I forhold til det andre kan gi, er det svært lite det de har å gi. Det er nesten ingenting, men likevel, det er alt de har. Det blir nesten ingenting igjen til dem selv. Begge kvinnene venter ikke at noen kommer og hjelper dem, nei, de hjelper ved å gi det de har. Alt fordi en annen trenger hjelp: profeten som er sulten, og de fattige som hjelpes med pengene fra skattkisten i templet. Kvinnene teller ikke engstelig det de har, de holder ikke noe tilbake til morgendagen, men de former nuet med sine små muligheter: Storsinnet og uten frykt, uten bekymring og – uten beregning. Bare for å kunne hjelpe.
Hvor frie må de ikke ha vært i sitt indre for å kunne gjøre dette! Og hvor meget tro må de ikke ha hatt for å kunne være så frie … tro på en Gud som ikke lar dem gå under; som ikke forlater dem i nøden, men som stiller seg på siden av de fattige og svake. Å gjøre noe uten beregning, uten baktanker, men bare fordi det er nødvendig, bare av kjærlighet.
Det er det dagens tekster fokuserer på. Dette er satt sammen med beskrivelsen av Herrens advarsel mot de lovkyndige. De lovkyndige var ærverdige mennesker. Mennesker som ikke gjorde det lett for seg selv, men som gjorde alt for å oppfylle loven. Alt med et dypt alvor, streng utlegning av loven, med særlig gudsfrykt og med spesiell fromhet.
Vi kan spørre oss: hvorfor er Herren så negativ til disse? Og hvorfor stilles de lovkyndige opp som en motpol til denne enken? Sikkert ikke fordi de var fromme og gudfryktige. Det kan man ikke ha noe imot. Men de var fromme, gudfryktige og gavmilde utfra beregning. De ønsket å bli lovprist for det de var og gjorde for å få de beste plassene overalt. Ingen skulle gå forbi dem uten å hilse dem. Selv Gud hadde intet annet valg enn å måtte belønne dem.
Disse lovkyndige var så kalkulerte gode og fromme at de ikke en gang lenger trengte Gud for «å komme til himmelen». Det hadde de ordnet selv gjennom sin trofasthet til loven, sine bønner og sin fromhet. De trengte ikke noen Gud som vender seg til synderne, de svake og de små. De trengte Ham ikke, for de følte seg selv store, sterke og rettferdige gjennom sin fromhet. Alle som var annerledes var jo ikke så gode som dem. Og derfor kunne de forakte dem.
Så da er det ikke underlig at Herren kritiserer de lovkyndige. De var så sikre på at de kunne fikse alt selv, selv forholdet som Gud skulle ha til dem. Men Gud ønsker mennesker som Han kan gi noe. Mennesker som vil ta imot Hans gaver. Mennesker som ikke er opptatt av morgendagen, men av dagen i dag, av nuet, og ikke av sin egen sikkerhet men opptatt av være til hjelp for andre. Mennesker som bygger så på Gud at de er sikre på at Han er der når de er ved enden og som ikke vil la noen falle som har satset på Ham.
Det dreier seg om en tro som ikke kalkulerer, ikke beregner, men som gir, som blir til kjærlighet, fordi den kan gi av seg selv, fra Gud. En tro med risiko, uten tvil. Men en tro som kan forandre verden. Begge enkene er læremestre i troen, to kvinner som med tomme hender kan gi svært meget.
P. Arne Marcos Blogg 