Den blinde Bar-Timeus vil gjerne få synet tilbake. Det er motivet i dagens evangelium: å kunne se. Den blinde hører at Jesus kommer med sine disipler og en tallrik skare. Han forstår at nå har han fått en enestående mulighet. Han skriker derfor: «Du Davids sønn, ha miskunn med meg!»
Folket forsøker å få ham til å være stille, men da roper han bare høyere. Jesus hører det og ber at de lar den blinde komme til seg. Og han spør den blinde om hva han ønsker at Herren skal gjøre for ham.
Han vil kun dette ene: å kunne se! Denne lengselen etter å se, etter lyset beveger Herren til å helbrede ham. Helbredelsen gjør det mulig for Bar-Timeus å følge Herren.
Vi kan utfra denne hendelsen forstå at lengselen etter lyset er fundamental for å følge Herren: lengselen etter den rette veien som en blind ikke kan finne, lengselen etter veien til Gud. Den som hadde vært uten lys, fant veien hjem.
Den første lesningen handler om det å komme hjem. Den begynner med tårer i blindheten som søker etter lyset, men forgjeves. Men «jeg leder og fører dem» sier Herren for at de skal finne veien som seende til Gud. Han fører dem på en «jevn vei, der de ikke snubler». Blinde snubler stadig, mens de som ser kan jo følge veien.
Kristus betegnet seg som verdens lys. I Johannesevangeliet finner vi noen ord hvor Herren forteller hva det betyr for oss: «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Men han viser også til at «så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys. Det kommer en natt da ingen kan arbeide» (Joh 9,5.4). «Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg» (Joh 11,10).
Dette må bety: vi rår ikke over lyset, like lite som over solen, som går opp eller ned. Men Herren trekker seg ikke vekk fra oss. Det som ikke er mulig, ville være å forsøke og holde ham fast som om han er vår, som om han skulle stå til vår disposisjon. Det går ikke. Men søker vi lyset, må vi følge ham fordi så lenge vi følger ham, vandrer vi i lyset.
Kristus kaller seg selv for verdens lys, men som vi sier i Credo er han «lys av lys». Hans lys kommer fra Faderen, han er sendt av Faderen. Som utsendt har han har ikke selv tatt til seg yppersteprestens stilling som vi hørte om i den andre lesningen fra Hebreerbrevet. Han har fått den av Faderen som føder ham «i dag». Det uttrykker at der er en strøm av gjensidighet i kjærlighet mellom Faderen og Sønnen i Treenigheten.
Sønnen er sendt av Faderen for å frembære gaver og offer for syndene og fordi han ble menneske og var «den menneskelige skrøpelighet underlagt, vet han også å forstå og ta seg av de uvitende og villfarende». Men hans dag på jorden er endelig. Han må tre inn i lidelsens natt for synderne.
Og nettopp i denne natten, dette lidelsens mørke, er han «prest til evig tid», nettopp i vår synds mørke stråler han sitt sterkeste lys. Det er hans sendelse, selv gjennom helvete og mørke, å være verdens lys fullt og helt.
Den som følger ham, kan på sin vei havne i mørket som er Kristi eget, men i dette mørket kan han ikke snuble da Herren «leder og fører» gjennom mørket. (Et dette Johannes av Korsets mørke natt?)
Enser vi mørket bør vi lik Bar-Timeus rope «Du Gud Sønn, ha miskunn med meg!» Vi må be om å få bli seende med troens øye slik at Herrens lys kan lyse oss opp og skjenke oss fornyelse og renselse. Med ham ved vår side kan vi gå gjennom denne verdens mørke uten å snuble fordi vi ser langs veien mot vårt mål, mot vår Gud, vår Far i himmelen.
P. Arne Marcos Blogg 