Den nordiske Bispekonferansen har skrevet et hyrdebrev som skal leses opp i dagens messer. Men da jeg allerede hadde forberedt en preken for dagens tekster, legger jeg den ut her:
En fascinerende side ved vår kirke, er at Herren valgte å bygge henne på oss svake mennesker. Han fikk bare en relativt kort tid med apostlene og disiplene for å forberede dem på å bli ledere i det nye frelsesfelleskapet Gud ønsker på jorden. Og det er et fellesskap som skulle få i oppdrag å gå ut i hele verden og gjøre alle til Kristi disipler. Altså ikke lenger et fellesskap begrenset til et utvalg folk, men nå et fellesskap som skal nå alle og alle folk, uten unntak.
I deres tid med Herren, skjer det stadig at den menneskelige svakheten bryter gjennom og Herren må tålmodig, men tydelig undervise etterfølgerne hva det kommer til å dreie seg om.
Denne gangen er de to Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes som er frempå. Men de forstår nok ikke hva de ber Herren om. Derfor er Herren tålmodig med dem og irettesetter dem ikke. Men han forteller dem at de ikke vet hva de ber om. De forstår ikke rekkevidden av spørsmålet sitt.
Herren forteller dem om begeret han må drikke og dåpen han skal igjennom; han snakker med andre ord om sin kommende lidelse. Uten på ane dette, svarer de kjekt at de kan gå gjennom det samme. Herren bekrefter at de skal få ta del i hans sonoffer på korset, slik som mange kristne til alle tider har får del i dette.
Herren benytter anledningen til å belære disiplene at verdslig makt får ikke gjelde hos dem. Det er slavens tjeneste som skal være målet å strebe etter. Han bruker sin egen tjeneste som er å «gi sitt liv som løsepenge for de mang» som et eksempel på den riktige holdningen i hans fellesskap.
Med det tar han inn ekte kristen lidelse inn i sin lidelses frelsende fruktbarhet. En ekte kristen lidelse er den åndelige eller fysiske lidelse som bæres for Kristi skyld, det være seg sykdom, tortur eller martyrium. Kristus led for vår frelses skyld og alle som følger etter ham og som lider for ham, får en andel i denne lidelsen for andre. De virker inn i denne fruktbare frelsen til Herren.
Den første lesningen fra profeten Jesaja gir oss et blikk inn i den forventede Guds lidende tjener som viser til Kristus og som forstås som den viktigste profeti om Kristi lidelse for frelsen. Før Kristus var det vanskelig å tolke denne profetien. Men med Kristus åpner den seg og får en konkret skikkelse.
Den andre lesningen forutsetter evangeliet. Fordi vår «mektige yppersteprest» har gjort nok for oss, kan vi gjennom ham «tre frimodig frem for nådens trone». Gjennom hans offer er vi satt fri og veien åpnet til Guds himmel. Det han led for vår skyld overgår alle våre forestillinger.
Kirken har delt denne lidelsen gjennom hennes lange historie med misjon. Når vi tenker på den store bevegelsen som har vært fra apostlene satt innelåst i frykt i Jerusalem, til Kirken som har nådd ut over så å si hele verden, er det opplagt at dette ikke bare er mulig ved menneskelig innsats. Det er Den hellige Ånd som kom pinsedag til Kirken, som har ført henne gjennom historien til alle folkeslag og land. Dagens misjonssøndag minner oss om at ennå er ikke alle blitt Kristi disipler men at meget gjenstår. Derfor kan Kirken aldri si seg fornøyd med at nå har vi samlet nok. Dette «alle» er virkelig ment å skulle gjelde alle.
P. Arne Marcos Blogg 