Forrige søndag hørte vi hvordan Herren ønsker at vi forholder oss til dem som har begått en alvorlig synd i fellesskapet. I dag dreier det seg om hvordan vi forholder oss til dem som har syndet mot oss. Peter snakker på disiplenes vegne og spør hvor ofte vi skal tilgi en som har syndet mot oss. Noen rabbinere mente at tre ganger måtte være tilstrekkelig mengde for å tilgi noen for den samme synden. Dersom det var den vanlige oppfatningen på Jesu tid, syntes nok Peter at han er svært sjenerøs når han foreslår syv ganger.
Men Jesus svarer med helt andre dimensjoner, ikke syv, men syvogsytti. Det er selvfølgelig ikke ment at man skal telle, men at man skal være villig til grenseløs tilgivelse av ens bror eller søster.
Disse tallene minner også om Lamek, den siste i Kains familie ifølge 1. Mosebok 4,24. Dette var en familie preget av umoral, drap og hevn. Lamek skryter: «Kain skal hevnes syv ganger, men Lamek syvogsytti ganger». Herren har tydeligvis dette i bakhodet og velger derfor det samme tallet. Ved det viser han at han setter tilgivelse opp mot hevn. Der hvor Kains etterkommere reagerer på sine fiender med ubegrenset hevn, der skal de kristne reagere på synd gjort mot dem med ubegrenset tilgivelse.
For å understreke dette forteller Herren om en konge og hans embedsmann. Denne skylder kongen en ubeskrivelig stor sum, ti tusen talenter. En talent alene tilsvarer en årslønn i datiden. Så det er en uendelig stor gjeld Herren bruker i lignelsen. Uten tvil ønsker han med et slikt ekstremt eksempel å tydeliggjøre hvor viktig tilgivelse er. Fordi da embetsmann ber om henstand når kongen forlanger tilbakebetaling, får denne medfølelse med gjeldsslaven og ettergir den enorme gjelden.
Til tross for denne ekstreme sjenerøsiteten kongen utviser mot embedsmannen, er han ikke selv i stand til å ta lærdom av denne. Når han møter en kollega som skylder ham en liten sum penger, viser han ingen barmhjertighet, men får ham kastet i fengsel.
Kongen blir rasende når han hører om dette og får embedsmannen kastet i fengsel hvor han lar bøddelknektene ta seg av ham til han har betalt det han skyldte, hvilket jo ble en umulighet. Gjelden ble aldri tilbakebetalt. Straffen for ikke å ha vist barmhjertighet ble meget streng.
Herren har med denne lignelsen fortalt hvor viktig det er å tilgi andre om man ønsker å tilhøre himmelens rike. Disiplene skal tilgi hverandre syvogsytti ganger – med andre ord: uten grenser – fordi Gud tilgir oss uten grenser. Lik kongen som har utvist en utrolig barmhjertighet ved å ettergi embetsmannens gjeld, viser Gud oss uendelig barmhjertighet ved å tilgi vår synder.
Flere ganger understreker Herren hvordan disiplene bare vil møte barmhjertighet om de selv utviser barmhjertighet. Dette gjør han i saligprisningene, i Fader Vår og i advarselen etter bønnen: «Men dersom dere ikke tilgir medmenneskene, vil Faderen ikke tilgi deres synder». Nå strammer Herren den ytterligere til på slutten av dagens tekst: «Slik kommer min himmelske Far til å gjøre med dere, dersom ikke hver enkelt av hjertet tilgir sin bror». Altså slik kongen fikk kastet embedsmannen i fengsel, så vil Faderen overlate den som ikke tilgir til den evige straff. Og denne tilgivelsen skal ikke bare være i ord og ytre uttrykk, men den må komme fra hjertet, være inderlig og ekte.
Det Herren krever med andre ord er en høy standard av barmhjertighet. Vi kan ikke snakke om tilgivelse dersom vi bærer nag. Det er meget mulig at vi blir dømt strengere for manglende tilgivelse og barmhjertighet enn for våre synder etter vår død. Her kan det ligge et feil fokus i forkynnelsen dersom man fokuserer på synd, angret eller ikke, og glemmer kallet til tilgivelse og barmhjertighet.
Katekismen minner oss om at en sann tilgivelse inneholder «et livssamkvem som kommer fra hjertets dyp, med vår Guds hellighet, miskunn og kjærlighet» (KKK 2842). Dette er ikke enkelt, uten tvil. Noen sår er så dype at det ikke står «i vår makt å la være å føle oss såret eller å glemme krenkelse» (KKK 2843).
Men dersom vi husker hvor meget Gud har tilgitt oss kan vi unngå å bli som denne embedsmannen som ikke kunne tilgi andre selv om han selv ble tilgitt meget. Vi kan be for personen som har skadet oss og prøve å se forbi deres onde gjerninger og vurdere deres stakkarslige tilstand. Som det heter videre i katekismen: «det hjerte som åpner seg for Den Hellige Ånd, omdanner såret til medlidenhet og renser hukommelsen ved å gjøre krenkelsen om til forbønn» (KKK 2843). Slik kan vi lære å tilgi av hjertet.
Lik kongen i lignelsen har Gud en uendelig medfølelse. Hva vi enn må ha gjort galt, vil Guds tilgivelse alltid overgå vår synd og våre unnlatelser. Vi skal aldri være engstelige for å komme til Gud og be om tilgivelse, vi skal ikke være redde for å tilgi hverandre og utøve barmhjertighet.
P. Arne Marcos Blogg 