Kjære menighet,
under årets ferie kom jeg mer eller mindre tilfeldig til å lese Maja Lundes tre romaner, «Bienes historie», «Blå» og «Przewalskis hest». Tilfeldig fordi ikke planlagt. Det begynte med «Przewlaskis hest» som jeg kjøpte i en bokhandel i Arendal. Deretter fulgte «Bienes historie» og til slutt «Blå». Det er i grunnen sjelden jeg leser romaner fordi jeg bruker mye tid på faglitteratur.
Alle bøkene opplevde jeg som lettleste og verdt å lese. Hun har en god stil og flyt. De sentrale personene fremstår som levende og man blir stadig mer kjent med dem i løpet av en bok. Jeg synes personene virker troverdige i beskrivelsene. Også deres kunnskap og aktiviteter er godt beskrevet. I «Blå» kjente jeg godt igjen seiler-beskrivelsene fra mange turer med seilbåter som min far hadde. Men en slik storm seileren i boken opplever, har jeg ikke selv hvert med på, ei heller å seile så langt.
To av bøkene, «Bienes historie» og «Przewalskis hest» har tre tidsepoker hver, en fra 1800-tallet, en fra vår tid og en fremtidig. «Blå» har bare samtid og fremtid. Da kapitlene veksler mellom epokene blir det tidvis som om man leser tre romaner i en bok som er flettet sammen. Da bøkene bør leses dersom de synes interessante, ønsker jeg ikke å gå inn på selve innholdet.
Som en forberedelse til skrivingen har Lunde arbeidet utstrakt med mange fagpersoner og mye material. På slutten av hver bok er det oppføringer av kilder. Det gir innholdet i bøkene faglig troverdighet. Under lesningen lærer man nytt, både når det gjelder bier og hester. Temaet vann i «Blå» er jeg adskillig mer fortrolig med. Når det gjelder hestene, er det mulig å lære mer gjennom Wikipedia for eksempel. Velger man engelsk eller tysk versjon, står det som regel langt mer enn på norsk.
Sterke er beskrivelsene av fremtidsscenariene i alle tre bøker. I «Blå» er det 2041, i «Przewalskis hest» er det 2064 og i «Bienes historie» er det 2098. Alle tre er dystopiske og det hun beskriver er ikke urealistisk som en fremskrivning av vår aktuelle tid. Dette gjelder i hvertfall så lenge vi fortsatt ikke har begynt en radikal forandring av vårt levesett i hele verden. For hvert år som går uten virkelig handling, vil disse beskrivelsene bli mer realistiske. Beskrivelsene er ikke gode. Det er en hard og tøff verden vi går imot. Lundes beskrivelser gir oss en god pekepinn på hva vi har i vente.
Det er planlagt en fjerde bok i denne serien som kan sies å være en klimaserie. Etter det jeg har funnet frem til, vil denne dreie seg om frø og planter, antageligvis jordbruk? Skjønt planter er også et tema i «Bienes historie» da det dreier seg om bestøvning av blomster i frukttrær med mer.
I går kom anmeldelsene av en annen bok fra Maja Lundes «penn»: «De første dagene». Den får en heller lunken mottagelse i Aftenposten. Hun har forsøkt å dele sine tanker og opplevelser etter den 12. mars og den første tiden deretter. På bakgrunn av hennes bøker om miljø og klima, kan man forstå at opplevelsen vi alle har hatt peker på en annen side ved tilværelsen som kan være truende på en annen måte enn det vi har forestilt oss. Pandemi på denne måten er ny erfaring for alle. Om hun lykkes litterært med å uttrykke sin opplevelse og muligens engstelse, er jeg ikke den rette til å bedømme. Jeg vet heller ikke i dag om jeg kommer til å lese den. Men den fjerde boken fra klima serien, kommer jeg til å lese.
P. Arne Marcos Blogg 